Besøkt: 21.12.2014
Adresse: Thorvald Meyers gate 78, 0550 Oslo
Hjemmeside: http://trancher.no
Som jeg har skrevet om tidligere er jeg med i en liten firerbande som med ujevne mellomrom går sammen og lager oss en litt bedre middag, drikker vin og forteller røverhistorier til hverandre. Denne gangen hadde det gått uforskammet lang tid siden forrige treff, og for i det hele tatt rekke og treffes før jul ble vi enige om at denne guttemiddagen fikk vi la andre ta seg av kokkeleringen. Dermed endte vi opp med et bord på Trancher på Grünerløkka en søndagskveld tett opptil juleaften.
Trancher er en restaurant jeg de siste par, tre år har besøkt en rekke ganger. Hadde det ikke vært for en høyst middelmådig opplevelse like etter at stedet åpnet for en god del år siden, hadde jeg antakelig hatt enda fler besøk. Heldigvis ga jeg stedet en ny sjanse etter mange år, i forbindelse med at jeg forøkte å finne Oslos beste biffsted. Siden har jeg stadig havnet tilbake, noe som skyldes kombinasjonen av god mat laget med omtanke til fornuftige priser.
Menyen på Trancher er enkel. Er man opptatt av å ha mye å velge i, bør man definitivt finne seg en annen restaurant. Her er det kjøtt som gjelder, da husets eneste hovedrett er langtidsstekt entrecôte. Til dette har man en del valgmuligheter på sauser og tilbehør, hvor tilbehøret prises separat. Ut over det består menyen av tre forretter og tre desserter, så valgmulighetene er begrenset. Det kan godt hende at Robinson og Fredag, Salt og Pepper, Smith og Smule, Karius og Baktus, og hva nå enn alle dagsavisenes restaurantanmelderne måtte kalle seg, ville helt sikkert skrelt av en prikk på terningen på grunn av den slunkne menyen, men i min verden er det langt viktigere at det som står der er bra enn at menyen er like innholdsrik som en gjennomsnittlig kinesisk restaurant fra åttitallet.
Her er det altså biff som gjelder, eller rettere sagt entrecôte. Resepten er å langtidssteke hele stykker entrecôte i ovn på lav temperatur og resultatet blir et fettfullt kjøttstykke som serveres medium minus stekt. For sarte sjeler er det mulig å få kjøttstykket etterstekt i panne, mens de som eventuelt foretrekker kjøttet råere nok må ta til takke med kjøttet slik det er. Heldigvis kan Trancher sitt om steking av kjøtt, og der en del kokker på biffrestauranter ikke ser ut til å ha en døyt peiling på hva de ulike stekegrader faktisk innebærer er medium minus hos Trancher akkurat slik det skal være. Dermed tror jeg de tilfredsstiller de fleste ganer, for meg er det i alle fall perfekt slik det serveres. For eventuelle interesserte bør det også nevnes at de annenhver onsdag serverer tørrmørnet entrecôte, et godt tilbud som er vel verdt å sjekke ut.
Vi droppet forrett, og gikk rett på kjøttet. Etter litt råd fra den kvinnelige servitøren endte vi vel opp med å bestille nesten alt som var mulig av tilbehør, sauser og kryddersmør. Vinlisten på Trancher er ikke prangende, men de fleste større vinområder er representert. Vi endte med en eller annen Barolo fra Serralunga d’Alba, fra en produsent jeg for lengst har glemt navnet på.
Før hovedretten kom på bordet fikk vi en liten, enkel salat med en syrlig vinagrette. Det hadde nok neppe intensjon om å være noen selvstendig rett, men fungerte fint som en liten appetittvekker. Når kjøttet kom på bordet hadde det en fin rødfarge. Som man må regne med på et stykke entrecôte var det et og annet trevlete fettstykke man måtte skjære vekk, men for min del løp tennene i vann bare ved synet det røde kjøttet som ble plassert foran meg. På Trancher var det veldig lite ekstravagant ved måten maten ble servert på. Først kom alt tilbehør og sauser i separate skåler på bordet, deretter kom kjøttstykket servert fra fat på en tom tallerken. Deretter må man selv forsyne seg, og av slikt blir det ikke spektakulære matbilder.
Selve kjøttet roter de aldri til, heller ikke denne gangen. Det er perfekt medium minus stekt, noe som gjør at kjøttet både er saftig og smaksrikt. Jeg er usikker på om de legger kjøttet i saltlake før tilbereding, men noen ganger har jeg oppfattet kjøttet som litt smakløst på grunn av manglende salt. Denne gangen var problemstillingen irrelevant, for kjøttet smakte akkurat så bra som det burde.
Som tidligere skrevet bestilte vi litt rubbel og bit av tilbehør og sauservfra menyen, men for å ikke blande sammen altfor mye var jeg ikke innom alle sauser som var servert. Jeg har vært på Trancher en god håndfull ganger tidligere og pleier å være veldig fornøyd med bernaisesausen. Denne gangen hadde de dessverre rotet det litt til her. Konsistensen på sausen var bra, men den smakte rett og slett sterkt. Hva de egentlig har gjort aner jeg ikke, men det smakte som om de i den nedkokte basen av syre hadde erstattet estragon med chili. Hva nå enn de hadde funnet på er min oppfordring: Slutt med det! Med så liten meny kan det godt hende kokkene blir lei av lage de samme sausene dag inn og dag ut, men for meg blir det helt feil med en barnaise som er sterkere enn husets peppersaus.
Av de øvrige sausene smakte jeg også på peppersausen. Dette var en saus med en del fløte og en god del fersk grønn pepper. Vanligvis er jeg ikke veldig begeistret for peppersaus, men denne var svært vellykket for min gane. Pepperen ga sausen et godt sting, men tilføyde også vesentlig mer smak av pepper enn om de kun hadde benyttet tørket krydder. Fløten var med på å balansere sausen og for min del var denne vesentlig mer vellykket en bernaisen.
Av tilbehør hadde vi både syltet sopp, dampede aspargesbønner og sukkererter samt fløtegratinerte poteter. Det er ikke tilbehøret som står i fokus hos Trancher, men samtidig synes jeg de har funnet en form som står godt til konseptet. Her er det lite finesse, men det rustikke tilbehøret smaker godt og passer veldig bra inn i konseptet restauranten har lagt opp til. Potetene deres er gode, og jeg kunne lett bestilt en ekstra porsjon med de fløtegratinerte potetene.
Etter en god porsjon kjøtt og et par flasker med vin ble konklusjonen at vi måtte ha dessert også. I det smale utvalget gikk jeg for en crème brûlée. Den ble servert helt plain, uten noe som helst tilbehør, noe som for min del er helt greit. Sukkerskallet var sprøtt, samtidig som de hadde unngått å svi det med for høy varme. Vaniljekremen ble muligens litt kompakt (i mangel av et bedre ord!), slik at det ikke ble den fløyelsmyke opplevelsen en skikkelig god crème brûlée kan være. Samtidig leverer de også på desserten en fullt ut godkjent håndverk, selv om det kanskje ikke fremstår som veldig spennende.
Kvaliteten på maten hos Trancher er stort sett jevnt bra. Denne kvelden synes jeg ikke de var helt heldige med smaken på bernaisesausen, men siden jeg har vært her en rekke ganger tidligere vet jeg at dette er unntaket. Stort sett vet man hva man får servert, og at dette holder jevnt bra kvalitet. I utgangspunktet får man veldig bra valuta for pengene på Trancher, men samtidig drar det lett på seg litt når man blir ivrig på tilbehøret. Likevel er det et sted hvor man faktisk kan spise et godt biffmåltid en helt ordinær tirsdag uten at det oppleves som noe innhugg i lommeboken. Siden vi hadde en rett hyggelig kveld, forlenget vi besøket med både irish coffe, Gin Tonic og øl, så at sluttregningen endte på 1200 kroner per person sier nok ikke så mye om hva et gjennomsnittlig måltid på Trancher normalt koster. Nøyer du deg med en pils å drikke kommer man normalt unna med 350 kroner for en skikkelig biffmiddag, og det synes jeg virkelig Trancher skal ha skryt for!
