Uncategorized

En torsdagskveld på Le Benjamin

1529 views

Besøkt: 04.09.2014
Adresse: Søndre gate 6, 0550 Oslo
Hjemmeside:  www.lebenjamin.no

Det er sikkert to-tre år siden Le Benjamin startet opp på nedre Grünerløkka, i lokalene ved siden av Delikatessen. Der har de holdt på å servere klassisk fransk bistromat. For min del er dette et sted som har en tendens til å gå under radaren, så i løpet av restaurantens levetid har jeg bare vært der en gang tidligere. Siden jeg har lest og hørt en del positivt om stedet, tenkte jeg det var på tide å ta en ny visitt.

Menyen på Le Benjamin består av tradisjonelle franske retter a la carte. I tillegg har de en dagens 5-retters meny, som står skrevet på en tavle på veggen. Denne kan også barberes ned til en 3-retter. Jeg gikk like greit for 5-retteren. Vinmenyen så jeg aldri i, siden jeg var avhengig av å kjøre bil hjem igjen. I stedet ble det ett eller annet fransk mineralvann, siden de verken hadde noen god eplemost eller Farris.

Siden det var vanskelig å lese tavlen fra bordet vårt, ble den tatt muntlig av en av servitørene. Den muntlige fremføringen var fomlete og det var strengt tatt ikke lett å få med hva de tenkte å servere. Også ved servering ble det sagt lite om rettens innhold, noe som også vil gjenspeile omtalen av de enkelte rettene i dette blogginnlegget. Bortsett fra dette gjorde servitørene en helt grei jobb.

Til forrett var det en steinsoppterte. Dette var en flat tertebunn, og oppå denne lå det steinsopp, steinsoppkrem , syltet sellerirotskiver og reddik. I tillegg var det noe salat på tallerkenen. Retten var ganske enkelt utført, men smakte helt greit. Sånn sett står det helt i stil med ønsket om å servere bistromat, selv om jeg føler at jeg har spist mer spennende ting før. Terningkast midt på treet!

Rett 1 Steinsoppterte
Rett 1: Steinsoppterte

Nå var det duket for fisk. Pannestekt uer var dette og den ble servert med en tomat- og druesalat, rucola og en syrlig smørsaus, som på meg minnet om beurre blanc. Ueren var bra stekt, og flaket seg lett samtidig som fiskekjøttet var saftig. Men det smakte strengt tatt ganske lite av fisken, så man kunne godt krydret litt mer raust. Tilbehøret var helt greit, uten at det var med å løfte retten nevneverdig. Sausen var ganske god, men ikke nok til å hindre at dette framsto som en ganske anonym rett. Også her i bloggen vil den fremstå anonymt, for jeg glemte helt å ta bilde før fisken var fortært.

Etter den litt skuffende fiskeretten skulle vi nå få gås. På tallerkenen lå det et stort lår som var confitert. Når man confiterer salter man først stykket og lar det ligge med salt en stund. Deretter børster man bort saltet og lar kjøttet koke i sitt eget fett. Det som i alle fall for oss nordmenn er mest kjent, er nok confiterte andelår. Under gåslåret lå det kremede terninger av sellerirot og en rikelig mengde med solbærsaus. Noen hele solbær hadde de også spandert i sausen. Fortsatt var maten helt i henhold til konseptet med bistromat, men der fiskeretten var så kjedelig at jeg allerede hadde glemt hvordan den smakte var gåsa i en helt annen klasse. Rustikt, ja vel, men definitivt veldig godt. Den litt syrlige sausen jobbet fint mot det fete gåsekjøttet, som på sin side datt svært lett fra hverandre når man rev litt med gaffelen. Også det at sellerirotterningene var kremet var et bra trekk i forhold til sausen. Dette er mat jeg kunne spist hver eneste dag om jeg hadde muligheten. Noen sunn hverdagsmat er det helt sikkert ikke, men jeg er helt sikker på at man hadde vært lykkelig så lenge det varte.

Rett 3 Confitert gåselår med kremede sellerirotterninger
Rett 3: Confitert gåselår med kremede sellerirotterninger

Som i en klassisk femretter var det selvsagt servert ost etter kjøttretten. På bordet kom en trefjøl med tre oster, i tillegg til noen brød og aprikosmarmelade om hukommelsen ikke spiller meg et puss. Den første av ostene var Comte, en ost fra Jura laget på upasteurisert kumelk. Nummer to var en Selles-sur-Cher fra Loire og laget på geitemelk. Den siste var en blåmuggost jeg aldri fikk med meg navnet på. Alle ostene var bra, men det var den sistnevnte som helt klart falt best i smak. Jeg var selvsagt smart nok til å spørre etter navnet på blåmuggosten og de behjelpelige servitørene skrev det til og med ned på en lapp for meg. Men det var altså ikke nok, lappen ble borte og navnet glemt. Den var ganske kremete i konsistensen, lite salt og ikke blant de aller strammeste. Jeg gjetter den var laget på kumelk, men der stanser også det jeg er i stand til å beskrive. Heldigvis er verden full av gode blåmuggoster, så får jeg heller inntil videre leve lykkelig uvitende om akkurat denne.

Rett 4 Comte, Selles-sur-Cher og ukjent blåmuggost
Rett 4: Comte, Selles-sur-Cher og ukjent blåmuggost

Så var det desserten da. En karamell-ett-eller-annet-på-fransk. Jeg fikk aldri med meg hva servitøren sa dette var. Det minnet mest av alt om en panna cotta som var tilsatt en god dose med karamell i røra. Den var nok hakket stivere enn en god panna cotta, men beskrivelsen er ikke helt på jordet. Til denne var det servert multer og havrekjeks. Desserten er grei, men ikke av typen man umiddelbart får lyst til å bestille en til av. Neppe noe jeg kommer til å utforske nærmere på eget kjøkken heller. Igjen var fotografen litt ukonsentrert, men han rakk i alle fall å trykke på utløseren før hele desserten var borte.

Dessert Vanskelig fransk navn, men en slags karamellpudding
Dessert: Vanskelig fransk navn, men en slags karamellpudding

Totalt leverer Le Benjamin helt kurant mat, uten at jeg blir skikkelig overbevist om at dette er et sted jeg bør frekventere ofte. Samtidig er kjøttretten de leverer vanvittig god, så det kan hende jeg en gang stikker innom og ser om dette er standarden. Men når resten av rettene skiller seg litt for lite ut fra det ordinære, så det kan det likevel hende det går en del måneder før neste besøk.