Svin, potet og skjell
Uncategorized

Besøkt: 24.07.2018
Adresse: Plage de la Concurrence, 17000 La Rochelle, Frankrike
Webside: https://www.coutanceaularochelle.com/

Årets sommerferie ble nylig avsluttet og fra et kulinarisk ståsted var nok de to siste ukene de mest interessante. For der første halvdel besto av opphold på hytta i Vågå etterfulgt av besøk av fra svigerfamilie, reiste Marianne og jeg til Frankrike de to siste ukene. Planen var å utforske deler av landet som ingen av oss hadde vært i før, nemlig Atlanterhavskysten nord for Bordeaux. Dermed ble flybilletter tur-retur Bordeaux bestilt sammen med en leiebil for de to ukene vi skulle være borte.

Med i bagasjen fulgte selvsagt også en håndfull bordreservasjoner. Området vi fokuserte på ligger litt i bakevjen for oppmerksomhet fra ikke-franske journalister og matskribenter. Her finner du ingen restauranter på 50 best restaurant og heller ingen med tre stjerner i Guide Michelin. Sistnevnte har det også historisk vært tynt med i området, unntaket er Olivier Roellinger og hans Les Maisons de Bricourt som hadde tre stjerner i perioden 2006-2008, før han valgte å «levere» dem tilbake og omgjøre stedet til en marin bistro blottet for stjerneambisjoner.

Men at den internasjonale oppmerksomheten for regioner som Bretagne, Pays de la Loire og Poitou-Charentes (nå sammenslått med Aquitaine og Limousin) er lav betyr ikke at det ikke finnes gode restauranter der. De nevnte regionene har til sammen syv restauranter med to stjerner fra Michelin og i Gault Millau er det fire restauranter med fire kokkehatter, i tillegg til en som har toppscore med fem kokkehatter. Stedet med fem kokkehatter er Le Marine i Noirmoutier-en-l’Île, og sto som en av de mest opplagte stedene å besøke på turen, men dessverre klarte jeg ikke få bord til tross for at jeg forsøkte nær tre måneder i forkant og valgte å stå på venteliste.

Men jeg skal ikke dvele mer ved de stedene jeg ikke fikk besøkt og heller fokusere på noen av stedene jeg fikk oppleve. Etter å ha tatt to netter i Bordeaux, som for min del var et gjensyn, var neste destinasjon La Rochelle. Dette var uutforsket terreng også for min del, og i La Rochelle hadde vi også første forhåndsreserverte måltid, en middag hos Christopher Coutanceau.

Christopher Coutanceau
Christopher Coutanceau

Det var strengt tatt ikke mye jeg visste om Christopher Coutanceau i forkant, utover at han satt på to stjerner i Guide Michelin og at jeg hadde sett navnet hans nevnt i en artikkel i franske Les Echos som en av kandidatene som muligens var skuffet over å ikke nå opp i kampen om tre stjerner i 2018. Med det i minnet var det ikke til å stikke under en stol at jeg stilte til denne middagen med visse forventninger.

Begge Christopher Coutanceaus foreldre var i restaurantbransjen, og det var de som i 1984 startet opp det som i dag er Restaurant Christopher Coutanceau. Far Richard sto på kjøkkenet og mor Maryse hadde ansvaret for spisesalen. Det lyktes de godt med og allerede i 1986 oppnådde de to Michelin-stjerner. Den gang var Christopher fortsatt et lite barn, men da yrkesvalget skulle tas fulgte han i samme spor som foreldrene. Først kokkeskole i La Rochelle og deretter gikk turen til Biarritz for å jobbe på enstjerneren Le Miramar etterfulgt av et opphold på enstjerneren Café de Paris i samme by. Deretter fortsatte utdanningen hos Michel Guérard og hans trestjerners restaurant Les Prés d’Eugénie i Eugénie-les-Bains. Guérard er av de store nouvelle cuisine-stjernene, og det er slettes ikke umulig det blir noe lesestoff derfra de i løpet av de kommende ukene.

Jeg er usikker på langt oppholdet hos Guérard var og heller ikke full oversikt over veien videre. Men han har i alle fall vært innom tostjerneren Le Château Belmont (Jean Bardet) i Tours, tostjerneren Laurent (Joël Robuchon/Philippe Braun) i Paris hos, trestjerneren Le Grand Véfour (Guy Martin) i Paris samt Ferran Adriàs legendariske El Bulli i Roses. Lange opphold kan det uansett ikke ha vært, for i år 2000, i en alder av 22, var han tilbake La Rochelle. Der ledet han familiebistroen Le Vieux Port sammen med broren Grégory, før han i 2002 joinet far på kjøkkenet på det som i dag er Restaurant Christopher Coutanceau. Året etter kom Nicolas Brossard med på laget som sommelier og hovmester. I 2007 trakk Richard Coutanceau seg tilbake og overlot driften til sønnen og hovmester Brossard. De har tatt godt vare på oppgaven og beholdt de to stjernene hos Michelin siden.

Restaurant Christopher Coutanceau har et sterkt marint fokus, noes om gjenspeiles både i beliggenheten, interiøret og menyen. Restauranten ligger bokstavelig talt på stranden, med kun en håndfull trappetrinn opp fra sanden på Plage de la Concurrence. Menyen består av en a la carte-del, samt de to menyene Menu Saveur (72€) og Menu Signature (155€). Jeg kunne nok tenkt meg den største menyen, men med en kone som for øyeblikket er litt vanskelig i matveien og holder seg unna både tunfisk, kaviar, rå østers og ikke-gjennomstekt kjøtt var det rett og slett for mye i signaturmenyen som ikke passet til at vi i det hele tatt gadd å forsøke. Dermed falt vi ned på Saveur-menyen, som var en treretter med to valgmuligheter for henholdsvis forrett, hovedrett og dessert.

Måltidet startet med tre amuse-bouche. Den første var på makrell og plankton, nummer to på tunfisk og nummer tre var en gaspacho med blekksprut. Det var helt greit, men ingen av dem etterlot seg et inntrykk om at vi hadde virkelig store ting i vente for resten av kvelden.

Apetittvekker 2: Tunfisk
Appetittvekker 2: Tunfisk
Appetittvekker 3: Gaspacho
Appetittvekker 3: Gaspacho

Til forrett hadde jeg valgt å gå for sjøkreps servert med skjell, østers, en skjell- og sjøkrepssaus og noe de omtalte som havets skum. Sistnevnte hørtes muligens eksotisk ut, men fremsto som et skum på saltvann smaksatt med kaffirlime. Skjellene som ble benyttet ble omtalt som «vanet», og jeg tror ikke det finnes noe norsk navn på dem. Det er visstnok en type skjell som har tilhørighet rundt Île de Ré utenfor La Rochelle. De ligner litt på kamskjell, men skal være mindre og ha en enda sterkere sødme i seg.

I menyen ble krepsen omtalt som levende, noe som trolig var en metafor på at de var svært ferske. De var bra tilberedt og sammen med østers og vanet-skjellene ga de retten en sterk følelse av hav. Noen personlig favoritt ble det likevel ikke, uten at jeg egentlig klarer å sette fingeren på hvorfor.

Sjøkreps, østers og vanet-skjell
Sjøkreps, østers og vanet-skjell

Marianne forsøkte seg på det andre forrettvalget som var mouclade rochelaise, en blåskjell rett med opphav fra La Rochelle.

Mouclade rochelaise
Mouclade rochelaise

Til hovedrett hadde valgmulighetene vært ørnefisk eller iberico-svin. Hvorfor jeg en såpass maritimt orientert restaurant falt ned på kjøtt til hovedrett har jeg rett og slett ikke klart for meg, men slik var det nå. Menyen beskrev «pluma de cochon Ibérique», noe som er et stykke fra nedre delen av nakken på Iberico-svinet om jeg har forstått det rett. Svinet var grillet på vedfyrt flamme og ble servert med en variasjon av Léontine-poteter fra de l’île de Ré. I tillegg ble det benyttet skjell i retten, nærmest for å understreke at det tross alt var en restaurant for sjømat.

Selv om jeg sikkert burde gått for fiskeretten, synes jeg likevel iberico-svinet overgikk forretten ganske klart. Kjøttet mitt var ypperlig stekt, mørt og smakte fantastisk. Potetene var også alvorlig gode, mens skjellene som fulgte med virket litt malplassert for min del. Nå har jeg heller aldri vært noen stor tilhenger av surf & turf.

Svin, potet og skjell
Svin, potet og skjell

Marianne, som også hadde svin, var derimot hakket mindre begeistret for denne retten, først og fremst fordi hun synes kjøttet var overstekt. Det må hun gjerne mene, men det var faktisk akkurat slik jeg hadde bestilt den for henne. Hun må nok leve med tilsvarende grått kjøtt en stund til, men holder hun ut tre måneder til skal jeg diske opp med en blodig biff til henne en gang i siste halvdel av november.

Samme rett slik Marianne liker den…

Før desserten ble servert fikk vi en liten predessert som jeg verken fikk med meg presentasjonen på og, tok notater av eller har noen som helst minner om. Med såpass tynt grunnlag tror jeg vi hopper videre til desserten, men jeg kan om ikke annet gi dere et bilde.

Ukjent predessert
Ukjent predessert

Kveldens dessert var besto av enkle smakskombinasjoner med base i jordbær, ruccola og chèvre. Et lite tårn av syltynt, gjennomsiktig sukkerskall var fylt med en mousse på chèvre, jordbærtartar og en frossen jordbærmousse. Ved siden av fulgte en sorbet på chèvre, en saus på ruccola og jordbærcoulis. Dette var virkelig godt, men særlig spektakulært var det ikke.

Jordbær, chevre og ruccola
Jordbær, chevre og ruccola

Mens jeg inntok kaffen og nøt en petit four-variant jeg ikke husker noe av, gjorde jeg meg mine tanker om Restaurant Christopher Coutanceau. Som en kandidat til tre stjerner faller den nok igjennom, og jeg vil bli overrasket om La Rochelle kan smykke seg med en trestjerners restaurant de nærmeste årene. For min del havner den ikke blant de sterkeste franske tostjernerne jeg har besøkt, og sånn sett levde den ikke helt opp til forventningene jeg hadde. Men forventningene var høye og basert på et syltynt grunnlag, så at Christopher Coutanceau ikke leverte som håpet bør likevel ikke leses som at dette er en dårlig restaurant. Men det er andre restauranter fra ferien jeg heller ville hatt en gjenvisitt på, noe jeg nok kommer tilbake til i senere innlegg.

Ukjent petit four
Ukjent petit four
continue reading
1 2 3 17
Page 1 of 17