Besøkt: 08.09.2014
Adresse: Grønlandsleiret 15, 0190 Oslo
Hjemmeside: www.olympen.no
Det har allerede gått nesten syv år siden Lompa fikk sin siste ansiktsløfting og fremsto som en hybrid av brun pub og et gammelt og ærverdig sted med lange tradisjoner. Og egentlig var de ingen av delene. Interiøret var splitter nytt, selv om de hadde prøvd hardt på å få det til å se ut som det var eldgammelt og rehabilitert. Og brunt var stedet kun i fargen på interiøret, da det var lite ved atmosfæren som ga noen følelse av brun pub. Men den noe splittede personligheten hadde liten innvirkning på populariteten, mitt inntrykk er at det har hatt bra med belegg i alle de syv årene siden gjenåpningen.
Faktisk har tiden jobbet litt med stedet. Ikke at det har forandret seg særlig siden oppstarten, men liksombrune puber med stort ølutvalg og kjøkken med rustikk mat noen hakk høyere i kvalitet enn en erkebrun pub, har fått seg en solid oppblomstring og poppet opp en rekke steder rundt i Oslo. Sånn sett kan man trygt si at Lompa var litt forut for sin tid.
Denne bølgen startet i Storbritannia hvor denne typen spisesteder fikk merkelappen Gastropuber. Der har trenden pågått i en del år nå og Michelinguiden har selvsagt også fått med seg bølgen. Puben The Hand & Flowers i Marlow har fått hele to stjerner I guiden og The Harwood Arms i London har fått tildelt en.
Trenden med gastropubene her til lands har nok en sammenheng med den store ølinteressen som har herjet landet de siste årene, hvor både puber og privatpersoner brygger sitt eget øl. Uten å gjøre meg opp noen mening om hva som kom som kom først av høna og egget, altså ølbølgen eller gastromaten, tror jeg de er gjensidig avhengige av hverandre. Jeg er redd populariteten til gastropuber generelt vil dale, om interessen for øl skulle avta. Samtidig tror jeg denne type steder er med på å holde ølinteressen oppe.
Det er altså i dette lyset jeg ser på Lompa i dag, en slags fancy gastropub. Menyen deres består av tradisjonelle norske råvarer, og har nok en bitteliten fot i nytt nordisk kjøkken. Men hovedinntrykket er likevel at de har minst halvannen fot i det tradisjonelle norske kjøkkenet med rustikke, smaksrike retter. Moderne norsk bistromat, rett og slett. Unntaket er dessertene som overhodet ikke har noe norsk preg. Her preges menyen mer av Frankrike, noe som på meg virker litt malplassert med tanke på resten av menyen.
Lompa kjører en fast 3-retters meny som skiftes på månedlig basis. I tillegg har de en a la carte meny, hvor det også er mulig å bestille enkeltretter fra den faste menyen til ganske fornuftige priser. Et sympatisk trekk jeg har sansen for. På drikkefronten har de et sterkt fokus på øl, med en mengde å velge i fra både Skandinavia, Europa for øvrig og USA.
Mitt ærend er en relativt kjapp middag og når jeg stikker innom er det tilsynelatende litt vanskelig å oppdrive bord for servitøren. Men da jeg tilbyr meg å sitte i baren er det ingen problemer lenger. Jeg bestemmer meg for å gå for dagens kjøtt til 189 kroner, som er rødvinskokt høyrygg av okse. Siden det også er dagen som Joachim Nielsen skulle ha blitt femti år, så det faller seg naturlig å teste ut jubileumsølet som er laget av Schouskjelleren Mikrobryggeri i anledningen.
Før maten kommer får jeg brød på bordet, eller rettere sagt på bardisken. Det er to typer, en lys baguette og et grovere brød. Begge typene fremstår som rykende ferske og smaker riktig så godt. Til brødet følger det en skål med smør. Konsistensen er myk og kremete og har en litt sterk syrlighet med eddiksmak. For meg er det egentlig helt på grensen til at eddiksmaken blir i meste laget, mens siden smøret ellers holder bra kvalitet får det passere.
Når maten kommer virker porsjonen i minste laget for å bli mett, i alle fall for de som er storspiste. Høyryggen er kokt i rødvin og kan lett rives fra hverandre med gaffelen, så seigt er det definitivt ikke. Derimot er det litt i tørreste laget, og med dagens muligheter på et moderne kjøkken burde ikke det være nødvendig. Ved siden av kjøttet følger det ovnsbakte gulrøtter og sellerirot og under kjøttet ligger den en potetpure. I tillegg er det en kraftig sjysaus og rikelig med finhakket kruspersille over. Grønnsakene er møre, uten å være grøtete og sødmen som er i gulroten kommer tydelig frem. Potetpureen er nydelig og gir retten et lite snev av eleganse i all sin rustikkhet. Sjysausen er smaksrik og veldig god. Alt i alt er dette en veldig vellykket hverdagsrett, selv om jeg skulle ønske kjøttet hadde hatt et par grader lavere temperatur i tilberedingen. Og selv om porsjonen virket litt liten blir jeg helt greit mett av den.
Siden jeg var fornøyd med retten jeg nettopp hadde spist, og fortsatt hadde litt tid jeg måtte slå i hjel, gikk jeg like godt for en dessert og kaffe. Valget falt på en sjokolademousse med moreller. Sjokolademoussen viser seg å være av den tunge sorten. Allerede etter første skje forstår man at dette er skikkelig mektige saker. Moussen har kraftig sjokoladesmak, og nesten ikke luftbobler i seg. Faktisk minner det nesten mer om en tykk sjokoladekrem og dette er i mektigste laget etter en såpass tung kjøttrett. Faktisk er sjokolademoussen i mektigste laget uansett hva man har spist på forhånd. Morellene er i seg selv gode, men makter ikke den nærmest uoverkommelige oppgaven det er å tilføre retten den etterlengtede friskheten. Her burde de faktisk gjøre noen grep for selv sjokolade er aldri så godt, blir dette lite delikat.
Jeg har opp gjennom årene spist noen ganger på Lompa og inntrykket som har festet seg gjentok seg egentlig i dag. Stedet er best egnet for kjappe enkeltretter og det er hovedrettene de leverer best på. Dagens kjøttrett er ikke perfekt, men like fullt en solid, god rett som fungerer for å spise seg mett på litt god mat. Lompa er derimot ikke et sted for å gjøre en helaften, med mindre man er der for å sitte under de store lysekronene og ikke på grunn av maten. Men til sitt bruk er det faktisk et ganske bra sted.
