Besøkt: 06.08.2014
Adresse: Bygdøy allé 3, 0257 Oslo
Hjemmeside: –
NB! Lille B stengte dørene juni 2015
Da Bagatelle omsider åpnet opp igjen etter at Hellstrøm la inn årene, var ett av trekkene å lage et Brasserie ut av et tidligere chambre separée. Ingen ukjent ide at en dyr topprestaurant supplerer med et billigere alternativ, men det er jo et triks som har vist seg å fungere godt i mange tilfeller. Siden den gang har Lille B klart å kjempe til seg en Bib Gourmand i Michelinguiden.
Jeg husker ikke hvor lenge siden det er siden forrige gang jeg var på Lille B, men de hadde i alle fall endret litt på konseptet siden den gang. Da var menyen mer franskinspirert, mens nå var det nytt nordisk kjøkken som gjaldt. Ingen overraskelse for så vidt, da kjøkkenet deles med hovedrestauranten, men jeg må innrømme at forventingene var noe ambivalente. Litt pessimistisk fordi trenden med nytt nordisk kjøkken som har herjet en god stund er det slettes ikke alle som behersker. Selv om revitaliseringen av nordisk mat har ført mye bra med seg, har jeg fortært litt for mange retter som bare ikke smaker spesielt godt. Og jeg må innrømme at jeg av og til tenker at dette er keiserens nye klær. Men optimismen var der like fullt fordi jeg for et snaut år siden hadde et måltid på Bagatelle som jeg var veldig fornøyd med.
Menyen består nå av ca femten småretter, hvor man kan sette sammen etter eget ønske. I tillegg hadde de ytterligere en håndfull retter skrevet opp en tavle på veggen, som jeg antar skiftes ut oftere enn de i menyen. Den kvinnelige servitøren anbefalte fem retter for å bli mett, noe som hadde en fastpris på 645,-. Alternativt kostet hver enkelt rette mellom 150 og 200, med unntak av de to dessertene som lå på snaue hundrelappen. Siden vi var både sultne og nysgjerrige ble det femretters på oss denne kvelden og til drikke ble det bestilt alkoholfritt i form av en flaske eplemost fra Ringi (James Grieve) til 95,-. Etter god betenkningstid gikk jeg for kamskjell, skate, kylling, gris og jordbær.
Rett etter at vi hadde foretatt bestillingen kommer det første på bordet. Det viser seg å være amouse-bouche og består av en skål med blåskjell, majones, små brødbiter og dill. Skjellene er finhakket og rørt inn i majonesen og er toppet med brødbitene og dill. Resultatet er mykt og kremete med en god blåskjellsmak. Dette virker etter hensikten og jeg blir nysgjerrig på hva jeg har i vente fra kjøkkenet videre.
Første rett ut har den vage tittelen ‘Norske kamskjell, sellerirot og urter’. Kamskjellet kommer fra Frøya, er stekt og blir servert i sitt eget skjell. Under skjellet ligger det et knappenålshode med sellerirotpure, mens skjellet er toppet (og vel så det) med urter og tynne skiver stangselleri. Skjellet er ypperlig stekt, men lider under at det neppe har sett verken syre eller salt. Det er heller ikke noe av tilbehøret som fungerer som virker å skulle fungere som substitutt for dette. Mengden sellerirotpure er virkelig av det sparsommelige slaget, jeg vil gjette på størrelse med en ert. Til gjengjeld er det rikelig med stangselleri. Resultatet er en følelse av å spise en stangsellerisalat med et litt tamt (men likefullt godt!) kamskjell ved siden av. Litt skuffet må jeg innrømme at jeg var, men før jeg rakk å tenke mer over det kom en av de kvinnelige servitørene bort til bordet og annonserte at retten hadde en del 2. En tartar på kamskjell ble lagt oppi det samme skjellet som fungerte som tallerken på forrige rett. Deretter helte hun over en blåskjellsuppe over tartaren. Suppen hadde en kraftig blåskjellsmak, men der den første delen hadde hatt godt av noen flak salt hadde suppen definitivt fått rikelig. Synd egentlig, for ellers hadde dette vært kanonbra.
Deretter bar det til den smørstekte skaten. Dette var en av rettene som ikke sto i menyen på bordet, men kun var skrevet opp på tavlen. Skaten var smørstekt og servert med brent purreløk, brønnkarse og en persillesaus. Sausen i seg selv var påfallende tam, ja direkte kjedelig. Fisken derimot var bra, men helhetsinntrykket er at dette blir for tamt.
Jeg prøvde å fortrenge skaten og fokuserte på neste rett. ‘Kylling fra Gårdsand i Vestfold og brokoli’, sto det i menyen. Kyllingen var confitert, dvs at kyllingen er saltet og deretter tilberedt i sitt eget fett. Nok en gang var det en mengde salat, men jeg er usikker på om det faktisk var brokkoli på tallerkenen. Fløtesausen var for øvrig lite spennende. Som på skaten er det saus og tilbehør som ikke rettferdiggjør retten, for kyllingen er god. Den er også salt nok til at sausen fungerer greit, men den enorme mengden grønt blir kjedelig spise.
Rett nummer fire var svin glasert med kyllingkraft, hvis jeg hørte servitøren rett. Også her hadde de vært fremme med brenneren, for tilbehøret var brent salat. Hjertesalat, hvis ikke salatkompetansen min er for dårlig. I tillegg var retten toppet med karsesprirer og små terninger av stekt svinefett. Dessuten fulgte det en fløtesaus på denne rette også. Dette var en ganske kraftig rett, men denne gangen balanserte den milde fløtesausen det salte svinestykket og skapte en fin balanse i retten. Til nå var dette helt klart kveldens beste rett.
‘Jordbær og nyperose’ kom på bordet. Dette var halve jordbær som formet en liten ring på tallerkenen. Inni ringen var det en nypemousse med revet jordbær i. Oppå moussen var den en quenelle, eller en kule for de som ikke jåler seg på fransk, med jordbærsorbet. Dette var kveldens desiderte høydepunkt. Jordbærene var søte, og nyperosemoussen stod perfekt til jordbærene. Når også sorbeten både på konsistens og smak holdt i massevis var det bare å ta frem superlativene til den kvinnelige servitøren da hun hentet den fullstendig skrapte tallerkenen.
Som beskrevet tidligere i innlegget hadde jeg litt ambivalente forventninger til Lille B. Etter måltidet er konklusjonen min sprikende. De to siste rettene var bra, mens de tre første fremsto som middelmådige. Samtidig er det ikke de store justeringene som skulle til for at disse hadde løftet seg betraktelig for min gane. I det store og hele handler det meste om tilsmaking og finish, men når denne feiler blir den første halvdelen av måltidet ganske kjedelig. Likevel leverer de en del bra og det er slettes ikke usannsynlig at jeg gir de en ny sjanse ved en annen anledning. Men da håper jeg de skjerper fokuset på kjøkkenet litt.
Til slutt vil jeg nevne prisnivået. Hvis jeg et øyeblikk lukker øynene for en del av feilskjærene jeg har nevnt med tanke på justering med salt og syre er maten for så vidt verdt pengene sine. Jeg er mer usikker på om jeg synes Lille B gjør seg fortjent til sin ‘Bib Gourmand’-utnevnelse av Michelinguiden. Nå vet jeg strengt tatt ikke hva som er prisgrensen for Bib Gourmand i ‘Main European Cities’-guiden, ei heller om det er en fast grense for hele Europa eller om de har delt opp i ulike regioner på grunn av forskjeller i prisnivået. Men likevel synes jeg 650 kroner for menyen er høyt for en Bib Gourmand og Lille B ligger i pris godt over de to andre Oslo-restaurantene som har samme utnevnelse.
