Uncategorized

Facebookutfordring

1291 views

Så ble jeg utfordret på Facebook da. List opp ti album som har betydd mye for deg. Som tydeligvis alle andre så er heller ikke jeg særlig begeistret for slike Facebook-utfordringer, så mon tro hvordan de sprer seg? Men jeg er jo veldig begeistret for musikk, og det er muligens svar på spredningen. Bedre å spre bra musikk på nettet enn oppdateringer om dårlige fotballag, kjipe snørrunger og teite reklamer fra ting jeg selv har gitt en tommel på…

Dermed klarte jeg ikke la være og listet opp mine ti album. Og siden lange utledninger gjør seg dårlig på Facebook postet jeg kun listen der, mens her får eventuelle interesserte mulighet til å lese en liten begrunnelse for hvert album.

Skid Row – Skid Row

På sett og vis ikke et spesielt viktig album, men det blir tatt med for å representere en periode. Den gangen internett og man konsumerte ikke musikk, man hørte på den. Tilgangen var via det fysiske formatet, enten det var kassett, LP eller CD og jeg trålet musikksjappene etter ny musikk. Jeg kunne bruke timer på Platekjelleren, og hver gang jeg kom hjem var det med stor andektighet jeg satte kassetten i spilleren og tok ut bookleten og leste hvert eneste ord, mens jeg hørte musikken for aller første gang. Skid Row-albumet får æren, fordi det er en av de lytteopplevelsene jeg husker best fra den tiden.

AC/DC – Highway To Hell

Det var dette albumet som fikk meg til å bli helfrelst AC/DC-fan i en eller annen gang på høsten i 1989, og siden har det aldri vært noen vei tilbake. Ok, jeg er nok ikke lidenskapelig som den gang, men den dag i dag er det fortsatt AC/DC som er selve definisjonene på rock. Og alle andre som prøver å fortelle meg noe annet er faktisk idioter!

Jokke & Valentinerne – Alt kan repareres

Den våren jeg fylte fjorten, hørte jeg på noen låter på en opptakskassett broderen hadde lånt av en kompis. Det var rock og tekstene var på norsk, så det var lett å forstå at det ble sunget om fest og øl, nedturer og mislykket kjærlighet. Alt det en litt opprørsk fjortenåring, som nettopp hadde alkoholdebutert med en sixpack med øl, kunne kjenne seg igjen i.  Jeg ante ikke hva dette egentlig var, men fikk skrevet ned dette rare bandnavnet på en lapp og løp av sted til den lokale platesjappa og kom hjem med dette albumet.  Jeg gidder ikke en gang ramse opp alt, men Joachim Nilsens har hatt enorm betydning for hva jeg i dag liker av både musikk og litteratur.

Savatage – Streets

Musikalsk sett var kanskje dette et blindspor, for jeg tror ikke Savatage førte til et eneste nytt bekjentskap i sjangeren. Det er sikkert flere som driver med litt pompøs, symfonisk, musikal heavy metal, men har jeg aldri tatt meg bryet med å sjekke ut. Og det kommer jeg nok aldri til å gjøre heller. Men likevel, Streets var et viktig og ikke minst bra album. Jeg fulgte Savatage helt til de la inn årene, og de har gitt meg en av de aller beste konsertopplevelsene.

The Accidents – All time high

Et relativt ukjent album og det er tilfeldigheter som gjorde at jeg dumpet bort i det. Men det jammen har det vært viktig. Ikke bare fordi det er et kanonbra album, men fordi det åpnet dører til band og sjangere som den gang var ukjent for meg. Det var dette albumet som åpnet dørene til skandinaviske band som Glucifer, Turboneger, Backyard Babies, Backstreet Girls. En ny verden åpnet seg for meg og rocken ble revitalisert. Plutselig var rock mer enn AC/DC, og selv om jeg oppdaget det sent har det definitivt preget musikken jeg hører på i dag.

Ramones – Ramones

Det er for så vidt mye som penset meg inn på punken. Blant de aller tidligste var nok Metaillica og Guns ‘N’ Roses. Sånn sett hadde vel et Misfits-album vært mer passende, siden begge covret dem. Men der jeg for det meste bare hørte på enkeltlåter fra The Misfits, var det Ramones som var det første punkalbumet jeg trykket til mitt hjerte.

Vibeke Saugestad – Into the Shimmering

Norges ukronede rockedronning. Noe sånt som «Alt med god melodi og masse gitar», oppga hun en gang på spørsmål om favorittmusikk.  Og hvem kan ikke elske en slik holdning. Dette er hennes første album, og det var her jeg først ble kjent med hennes musikalske univers. Siden har det det blitt flere soloalbum, Twistaroos, Thinkerbell og ikke minst sitt bidrag i The Yum Yums. Senere har jeg også gravd frem Weld. Hun har en viktig bidragsyter for å sette Moss på rockekartet og har hatt en fantastisk «Do it yourself»-holdning. Sammen med Morten Henriksen har hun arrangert hjemmekonserter og i flere år arrangerte de «Rock Mot Fotball»-festivalen i Moss. Dessuten har hun en fantastisk bra stil og må være Norges nest mest sexy dame.

Thomas Dybdahl – That Great October Sound

Jeg oppdaget Thomas Dybdahl som gjesteartist på en Bertine Zetlitz-konsert, der de gjorde en duett. Umiddelbart ble jeg fasinert av stemmen, og ikke minst kontrollen på stemmen. Deretter bar det av sted til platebutikken og siden Dybdahl på dette tidspunktet kun hadde gitt ut en plate kom jeg hjem med denne platen i hånden. Det førte meg på et par magiske opplevelser, før det etter hvert ble mer og mer en følelse av mykporno å høre han viske deg mykt i øret. Men de første platene hans var bra, og særlig de tidligste konsertene hans var magiske. Det førte meg også inn på artister som for eksempel Tom Mc Rae, Antony & The Johnsons, Tori Amos og Ane Brun, selv om det i ettertid havnet i en musikalsk blindgate for meg.

The Undertones – An Anthology

Som svoren fan av Joachim Nielsen var det umulig ikke å havne innom The Undertones når jeg begynte å grave i inspirasjonskildene hans. Dette er strengt tatt et samlealbum, men det var nå en gang dette albumet som var veien inn i The Undertones. Jeg hadde rett nok hørt mye på The Undertones før jeg kjøpte albumet, men nå var vi kommet til den digitale musikkalderen. Uansett albuet har vært viktig og har ført meg inn på band som Blondie, The Runaways, Transvision Vamp, The Buzzcokcs, The Yum Yums, Patti Smith, The Vibrators, The Sounds, The Real Kids og ikke minst Tina & the Total Babes.

Thåstrøm – Skebokvarnsv. 209

På en kjip og mørk novemberkveld eller en dag alt bare har gått i dass er det befriende å sette seg ned med Thåstrøms «Fan, fan, fan» og bare kjenne på selvmedlidenheten. Dette er mørkt, dystert, melankolsk og vakkert. Og ikke minst vanvittig bra! Legg til Ebba Grön og Imperiet på CV’en og vi snakker om en legende. Jeg kunne nesten trukket frem hvilken som helst Thåström-plate, men det er denne jeg setter høyest.