Uncategorized

En helaften på Bon Lio

1645 views

Besøkt: 10.10.2014
Adresse: Fredensborgveien 42, 0177 Oslo
Hjemmeside: http://www.bonlio.no

Etter at La Guitarra lå inn årene dukket det i fjor opp et nytt interessant sted i de gamle lokalene i Fredensborgveien. Ut i fra sine egne beskrivelser er de gastrobar, hvor målet er å servere ypperlig kokkehåndverk til en overkommelig pris. Bon Lio henter inspirasjon fra flere middelhavsland, men fokuset ligger på Spania. Konseptet er visst inspirert etter en trend som startet i Madrid under finanskrisen, hvor man begynte å lage mer avansert tapas fordi folk ikke lenger hadde økonomi til å bruke store summer på fancy restauranter.

Rettene på Bon Lio havner et sted i skjæringspunktet mellom tapas og en ordinær forrett. Man kan sitte ved baren å spise, men stedet minner mer om en slags bistro, men med små, men raffinerte retter. Etter å ha besøk flere av Spanias absolutte topprestauranter (blogginnlegg kommer når jeg har tid) har jeg blitt mer skeptisk til den spanske gastronomien, men jeg er fortsatt veldig glad i tapaskulturen. Og særlig pintxosene man finner i San Sebastian, der også fenomenet med mer avanserte pintxos har blitt et godt supplement til de tradisjonelle pintxosbarene.

Mine blandede erfaringer med spansk gastronomi har gjort meg både litt skeptisk og veldig nysgjerrig på Bon Lio. Og særlig siden jeg hadde bedre erfaringer med tapas enn restaurantmat var jeg litt spent første gangen jeg gikk hit. Her er det nemlig kun mulig å spise full meny (795,-) hvis man bestiller bord. Kommer man på drop inn er det mulig å spise en redusert meny, men det er en sjanse å ta for stedet har blitt veldig populært.

Lokalene til Bon Lio er dessverre litt mørke. Og når jeg heller ikke er noen stor fotograf, blir bildene ikke helt top notch. Jeg har allikevel valgt å bruke dem, så får du heller bare scrolle videre om du irriterer deg over de uskarpe bildene.

Vi startet med et glass cava og mens vi nippet til den kom første rett på bordet. På det lille fatet som kom foran oss lå det en krokket med skinke, en bit chorizo med bacon rundt og et oliven med ansjos og rød paprika. Av disse var krokketen den definitive vinneren, uten at sier noe som helst om de to andre. Krokketen var nemlig rett og slett fantastisk. Jeg synes ofte kroketter er litt dølle fordi de som regel er seige, deigete og tungt fordøyelige. Dette var derimot i helt andre enden av krokettskalaen, her var de sprø utenpå, mens innholdet var luftig, mykt og kremete. Dette var delikat og smaken gjorde at jeg skulle ønske jeg fikk et helt fat med slike kroketter.

Rett 1 Krokett, chorizo og oliven
Rett 1: Krokett, chorizo og oliven

Neste servering var ceviche av kamskjell fra Frøya og villkveite. Dette kom sammen med en beurre blanc med blåskjellkraft og litt koriander i flytende form. Igjen ble jeg veldig begeistret, dette begynte å se veldig bra ut. For å lykkes med rå fisk er det viktig med gode råvarer. Derfor har jeg aldri forstått meg på at sushi plutselig ble populært som gatekjøkkenmat, med høyst varierende kvalitet.  Her var det derimot ingenting å si på råvarene, kamskjellet smaker lett søtlig og kveiten er fast, men mør i kjøttet. Begge har fått et svakt syrlig preg fra cevicheseringen, og et par lite touch av flaksalt gir akkurat den rette balansen. Tilbehøret er enkelt, og gir sjømaten anledning til å ta hovedrollen mer eller mindre alene. Dette var rett og slett vanvittig godt!

Rett 2 Ceviche av kamskjell og villkveite
Rett 2: Ceviche av kamskjell og villkveite

Så fikk vi en spansk variant av ratatouille, sammen med friterte julienne-poteter og et stekt vaktelegg. Egget kom visst nok fra Tønsberg, uten at jeg har oversikt over vakteloppdretterne i Vestfold. Grønnsakene i ratatouillen var finhakket og tomatisert og fremsto dermed litt glattere enn en ordinær ratatouille. De friterte potetene var sprø tvers igjennom og var teksturmessig en kontrast til den tomatiserte grønnsaksgryten. Egget var ferskt, hadde en struttende plomme og ga en fin tilleggsdimensjon til smakene fra tomat og potet. Et lite hakk ned fra cevichen var det, men fortsatt en bra rett.

Rett 3 Ratatouille, friterte poteter og vaktelegg
Rett 3: Ratatouille, friterte poteter og vaktelegg

Neste vi fikk på bordet var noen skiver med Jamon Iberico de Bellota. Jeg har i et tidligere innlegg skrytt hemningsløst av italienske spekeprodukter, men det er jo faktisk spanjolene som har det som av mange regnes som kongen av spekeskinke. Denne skinken lages av frittgående svin av Iberico-rasen, og blir foret på eikenøtter. Fettsyrene på eikenøttene påvirker fettsyrene i svinekjøttet, og resultatet er en mørk rød skinke med en utpreget nøtteaktig smak. Skinken serveres temperert, og kjøttet skal svette lett. Det meste av produksjonen foregår i dem sørvestlige regionene i Spania og skinkene lagres i 24-48 måneder før de slippes på markedet. I motsetning til italienerne som bruker skjæremaskin, er spanjolene opptatt av at skinkene skal skjæres for hånd med kniv. Akkurat når det gjelder skjæringen kunne nok Bon Lio gjort seg hakket mer flid, noen av de små skivene var vel tykke. Men selv om jeg har smakt bedre Bellota’er enn denne er det fortsatt himmelsk godt. Himmelsk dyr råvare er det også, så det var ikke store mengden vi ble servert. Likevel mer enn nok til å gjøre meg i usedvanlig godt humør.

Nå fulgte asparges, servert med en romesco-krem og aioli. Romesco er en spansk saus fra Katalonia, og lages blant annet på mandler, pinjekjerner, olje og paprika. Aioli er vel mer kjent og her er olje, hvitløk, egg og syre de viktigste ingrediensene, selv om det finnes et utall varianter av oppskrifter. Aspargesene var litt emmene, og ørlite for mye kokt for min smak. Jeg har absolutt ikke noe i mot vegetarretter og synes asparges med hollandaise er super vår- og sommermat, men dette synes jeg ble litt ordinært. Romescosausen hadde de her tyknet til en krem, men jeg synes ikke den gjorde spesielt mye ut av seg. Hittil i måltidet var dette svakeste rett, selv om det var helt akseptabelt det som ble servert.

Rett 5 Asparges med romescokrem og aioli
Rett 5: Asparges med romescokrem og aioli

Nå fikk vi knivskjell, og kjæresten min som var med og spiste, var nok litt skeptisk. Men der er jeg imidlertid knallhard, skal man være med på restaurant må man kunne spise maten sin. De to knivskjellene kom med hakket løk og rød og grønn paprika, samt en rikelig mengde av en litt syrlig vinaigrette. Dette fungerte helt fint, selv om det ikke var det mest spennende vi fikk servert denne kvelden. Men det var uansett mer enn bra nok til at min kjære gjerne spiser knivskjell igjen.

Rett 6 Knivskjell med løk, rød og grønn paprika
Rett 6: Knivskjell med løk, rød og grønn paprika

Nå var det klart for en spansk klassiker, klippfisk, eller bacalao som den heter i Spania. Vi burde ha de beste forutsetninger for råvaretilgangen her, for den beste klippfisken i Spania blir importert fra Norge. Fisken ble servert med bakte epler, ruccola og en Biscaya-salsa. Hva en Biskaya-salsa er, tror jeg ikke ble forklart, og strengt tatt husker jeg ikke lenger hva det smakte heller. Fisken var imidlertid nydelig, men retten totalt fremsto som litt anonym.

Rett 7 Klippfisk med ruccola og ukjent saus
Rett 7: Klippfisk med ruccola og ukjent saus

Om min kjæreste ble skeptisk på grunn av knivskjellene tidligere på kvelden, ble hun ikke mindre skeptisk når vi vi servert blekksprut. Blekkspruten var stekt og ble servert med aioli med rød paprika, bakte potetskiver og paprikapulver. Selv om jeg på langt nær var like skeptisk, må jeg innrømme at blekksprut heller ikke er min favoritt på menykartet. Denne var ganske bra i konsistensen, men hadde en utpreget brent smak jeg ikke vet hvor kom fra. Retten var dessuten altfor salt, og etter at retten var fortært satt man fortsatt igjen med en ganske kraftig saltsmak i munnen. Dette ble et feilskjær etter min vurdering, men etter å ha servert såpass mange bra retter kommer de unna med denne.

Rett 8 Blekksprut med bakte poteter og paprikaaioli
Rett 8: Blekksprut med bakte poteter og paprikaaioli

Så fikk vi nok en spansk klassiker, fylte pimientos. Pimientos er en spansk rød paprika som er søt, men kraftigere i smaken enn den røde paprikaen vi kjenner fra norsk dagligvarehandel. Pimientoen var fylt med blant annet løk, blomkål og reker. Ved siden av var det en blomkålpuré og en eller annen saus jeg ser på bildet, men ikke er i stand til å huske smaken av. Det jeg husker var at dette var ganske godt, uten at det var i stand til å matche de beste rettene så langt i menyen.

Rett 9 Fylt pimientos med brokkolipure
Rett 9: Fylt pimientos med brokkolipure

Neste rett var risotto med blodpølse, søtpotetpure og lett dryss av kanel. Jeg fikk en tilsvarende risotto forrige gang jeg var her, men den gang med helt annet tilbehør. Risotto er italiensk og dette er visst en slags spansk variant av retten og inneholder ingen parmesan. Jeg har ingen ide om dette er en autentisk spansk rett, men forrige gang var den i alle fall en sikker vinner. Også denne gangen var det en utmerket rett, dog ga den litt snodige assosiasjoner. Søtpotetpureen med sin fløyelskonstsitens og sødme ga meg nemlig assosiasjoner til risgrøt med smørøye. Og når kjæresten min etterpå sier at riskornene og kanelen ga henne en lørdagsfølelse, skjønte jeg at jeg ikke var alene om å tenke i de baner. Hun er nemlig vant med risengrynsgrøt hver lørdag hjemmefra. Jeg er høyst usikker på om dette er en intensjon fra kokken, jeg tror nok langt mer på tilfeldigheter, men litt morsomt var det i alle fall. Hva den spanske blodpølsen gjør i dette bildet er jeg usikker på, men den fungerte helt fint i retten som helhet.

Rett 10 Spansk risotto med blodpølse og søtpotetpuré
Rett 10: Spansk risotto med blodpølse og søtpotetpuré

Så var det klart for kjøtt, og Iberico-svin med ertepure og bringebærcoulis kom på bordet.  Iberico er mørkere i kjøttet enn sine norske venner med krøllete hale. Kjøttet var tilberedt på lav temperatur, og så særdeles fristende ut der det lå på tallerkenen sin og bød seg frem. Og om ikke ertepure er et spesielt orginalt tilbehør, så vil jeg påstå at bringebærcoulis er det. Jeg var særedeles nysgjerrig på denne kombinasjonen, men dette funket som bare pokker. Riktig bra var det faktisk. Coulisen var selvsagt ikke så veldig søt, men den ga retten syrlighet og sto seg godt mot ertepureen. En solid rett, og det er slettes ikke umulig at jeg skal forsøke meg på noe lignende på eget kjøkken en eller annen gang.

Rett 11 Iberico med ertepure og bringebærcoulis
Rett 11: Iberico med ertepure og bringebærcoulis

Etter en god ventetid fikk vi dessert. En melkepudding rullet i hakkede mandler og kanel, rødvinskokt pære og crema inglese. Crème anglaise er en saus basert på egg, melk og sukker, som normalt smakes til med vanilje. Derfor brukes det ofte synonymt med vaniljesaus. Jeg fikk med meg at Bon Lios crema inglese ikke hadde vanilje, men om den var smaksatt på andre måter er jeg usikker på. Pæren var akkurat passe kokt og hadde en melen konsistens uten å være grøtete. Smaksmessig smakte det mer pære enn rødvin. Puddingen var litt fast i konsistensen, men smakte utmerket. Dette var absolutt godt, men jeg skulle ønske de hevet nivået litt på desserten. De fleste husker nok best de siste rettene når antallet blir mange, og da er det viktig å sikre seg at gjesten går derfra i full ekstase.

Rett 12 Melkepudding med rødvinskokt pære og crema inglese
Rett 12: Melkepudding med rødvinskokt pære og crema inglese

Mot slutten vil jeg si litt om opplevelsen av å spise på Bon Lio. Lokalet gjør at det blir en uformell og intim atmosfære. Det er ganske tett mellom bordene, musikken spilles halvhøyt og støyen fra alle gjestene kan være litt forstyrrende. Samtidig skaper det en veldig hyggelig stemning, så bortsett fra at det er litt vanskelig å høre hverandre er det veldig trivelig her. Jeg er også svak for servitører med personlighet, som allikevel ikke har så stort ego at de ikke forstår hva jobben deres faktisk er. På Bon Lio har servitørene den nødvendige kunnskapen og de er med å skape en behagelig laid back atmosfære mellom gjester og betjening. Dette er med på å heve opplevelsen og det skal de ha skryt for. De, sammen med kjøkkenet, skal imidlertid være var på at ventetiden av og til kan bli ganske lang.

De beste rettene på Bon Lio er vanvittig gode, og med unntak av blekkspruten synes jeg selv de svakeste rettene holder et ganske bra nivå. Stedet fokuserer stort sett på få smaker som står godt til hverandre. Dette er et smart trekk for de fleste restauranter, men en nødvendighet når rettene blir så små. Men med få smaker er det desto viktigere at smakene er bra og står godt til hverandre, og her synes jeg Bon Lio treffer veldig bra. Skal jeg sette fingeren på noe må det være at noen råvarer går igjen litt vel mange ganger, og jeg synes gjenbruken av paprika som ingrediens var overdreven. Likevel er håndverket her godt, og selv om det er mange plasser som konkurrerer i det samme prissjiktet er Bon Lio definitivt blant de beste av dem.  Jeg kommer helt sikkert tilbake!