Uncategorized

Oro Restaurant – Bedre enn dagsavisene skal ha det til

1452 views
Kalvefilet med rosettkål og rødvinsaus

NB! Oro og Oro Bar & Grill la ned driften sensommeren/høsten 2016. Helsesituasjonen til Næss ble oppgitt som årsak til nedleggelsen.

Besøkt: 06.02.2016
Adresse: Tordenskiolds gate 6A, 0160 Oslo
Webside: http://www.ororestaurant.no

Marianne liker å mobbe meg for at jeg ikke klarer å være alene hjemme en helg. Kanskje har hun et lite poeng, for kjenner jeg lukta av en helg hun skal vekk er jeg ofte kjapp med å fikse meg en reservasjon på noen restauranter, enten det er i Tyskland, Frankrike, Italia eller Sveits. Sånn som da hun skulle en helg hjem til Bergen, og vipps hadde jeg en langtur til New York for å spise på Eleven Madison Park. Det er kanskje ikke noen vinneroppskrift på husfred å bestille New York-tur uten å høre med kjæresten sin, men hittil har jeg nå kommet unna med det.

Når Marianne en helg i februar skulle til Hemsedal med jobben, var igjen tankene min raskt av gårde på hva hvilke egotripper jeg kunne få ut av den helgen. Tankene gikk til både Paris, hvor jeg fortsatt har mye ugjort, men på min forrige tur dit lovet jeg at hun skulle få bli med på den neste. Dessuten er helgeturer til Paris ofte litt trøblete, da mange av byens beste restauranter faktisk bare holder åpent på hverdager. Men fornuften inntok meg og jeg bestemte meg for å fokusere på Norge. Til slutt satt jeg der med en reservasjon på Credo på fredagskvelden og med et fly hjem på lørdag tidlig nok til å rekke ett eller annet i Oslo på lørdagen.

Mens jeg tenkte på hvilke muligheter jeg hadde på relativt kort varsel, kom jeg på at Oro Restaurant en gang i høst hadde gjenåpnet dørene. Strengt tatt tygde jeg litt på om jeg skulle gidde for det har aldri vært lett å bli klok på Terje Næss når det gjelder restaurantdrift. Han har hatt en serie merkelige utspill i media, som har fått meg til å lure på både hva slags restaurant han ønsker å drive og hva slags gjester han egentlig ønsker å ha der.

Interiør på Oro Restaurant
Interiør på Oro Restaurant

På Onda gikk Næss og Pal skyhøyt ut i pressen med en ambisjon om to stjerner i Guide Michelin. Så fulgte restauranten opp med noen for meg merkelige valg som gjorde at jeg valgt å holde meg unna. Kombinasjonen av å holde stengt på lørdager oste av et ønske om forretningskunder og at de gikk ut og krevde en minstepris av gjestene sine på tre tusen kroner pr hode vakte en del oppsikt i media. Prisnivået isolert sett skremte meg ikke, men den fiendtlige innstillingen til gjester gjorde det definitivt. Når restauranten heller ikke ønsket bordreservasjoner på minimum fire personer konkluderte jeg raskt med at dette var en restaurant som fikk klare seg uten meg.

Men det er ikke bare på Onda jeg har reagert på at Næss har forsøkt å distansere seg fra gjester som betaler regningen fra egen lomme. Også på Oro har de hatt noen merkelige utspill og det er ikke mer enn halvannet år siden Næss var ute i Dagens Næringsliv og sa at de ikke tok bordbestillinger for mindre enn åtte personer. Det viste seg å ikke gå bra det heller.

Men i september samlet Næss sammen en serie sterke kokkenavn med Hellstrøm i spissen for å booste en nyåpning av Oro Restaurant. Etter det hadde jeg sett noen litt lunkne anmeldelser og utover det hadde jeg hørt lite. Borte virket i alle fall den gamle innstillingen til gjestfrihet, og det måtte jo være en god anledning til å sjekke ut hva som foregår bak den litt glorete fasaden.

For mitt vedkommende var dette første gang jeg besøkte Oro Restaurant. Hjørnelokalet derimot har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har besøkt, men med konseptene Plata, Smak av Oro og Oro bar & Grill har det blitt noen ganger. I høst skiftet imidlertid konseptet til Bar & Grill by Oro, men med det mistet de også sin ettertraktede Bib Gourmand i Guide Michelin.

Etter nyåpningen i september har Oro Restaurant lagt seg på en a la carte-meny, en 4-retters vegetarmeny (695,-) og en 6-retters smaksmeny (1295,-) som kan barberes ned til en 4-retter (995,). Jeg gikk for sistnevnte og håpet at Oro hadde noen godbiter til meg i løpet av kvelden.

På Oro var det ingen apetittvekkere og de kjørte på med første rett. Dette var en salat, men av det litt eksklusive slaget med både foie gras og pata negra. I tillegg besto retten av haricot-bønner, sennepsviaigrette og de tynneste reddikskivene jeg noen gang har sett. Dette var en enkel, men velsmakende rett. Her er det de eksklusive råvarene som bærere retten, uten at det nødvendigvis ligger noe negativt i det.

Salat med Pata Negra og foie gras
Salat med Pata Negra og foie gras

Rett nummer to var kamskjell. To halve skjell var perfekt pannestekt. Inni var skjellet mykt og på stekesiden en gyllen skorpe. De stekte skjellmusklene var lagt i en sjøkrepsconsomme som var svært kraftig. Så kraftig at noen helt sikkert ville ment det ble litt voldsomt for en skjør råvare som kamskjell, men samtidig sto sødmen fra skjellet veldig fint mot den smaksrike consommeen. I den klarede suppen fant man også en ravioli, farget med blekk og fylt med hakket kamskjell. Til slutt var det også en fennikelpure smaksatt med safran og fennikelstilk. For meg var dette en svært vellykket rett, selv om jeg mistenker at noen kanskje ville sagt at dette ble litt vel intenst.

Ravioli med kamskjell
Ravioli med kamskjell

Forrige rett hadde gjort meg i godt humør og spent på hva torsken som skulle komme. Torsken var pannestekt, flaket fint når man stakk gaffelen i den, men jeg kunne nok ønsket meg ørlite mer salt. Jeg har alltid hatt et inntrykk av at Næss liker å bruke eksklusive råvarer, et inntrykk han i alle fall ikke avkreftet her. Torsken var nemlig toppet med revet perigord-trøffel og en saus smaksatt med den samme sorte trøffelen. I tillegg ble artisjokkhjerte, en velkjent og vellykket kombinasjon for den sorte trøffelen.

Torsk med sort trøffel fra Perigord
Torsk med sort trøffel fra Périgord

Kalv fra Røros med Terjes hemmelige kryddersaus. På den kvinnelige servitøren hørtes det ut som sausen var så hemmelig at knapt kokkene visste hva den besto av, men jeg tror like gjerne det var bare var den kvinnelige servitøren som ikke visste innholdet. Det relativt store stykket med kalvekjøtt hadde fått grillstriper på utsiden, mens innsiden var kjøttet medium rare. Utover kjøtt og saus var brent løk, potetpure, ertepure og rosettkål. Sausen, som i menyen var oppgitt som rødvinsaus, hadde et klart krydderpreg, uten at jeg helt klarte å plassere smakene. Men selv om jeg ikke klarte å plassere krydderne var sausen.

Her er det kjøttet og saus som dominerer, mens tilbehøret spilte annenfiolin. Det kunne kanskje virke litt uraffinert, for dette var en robust rett, men uansett var dette rett og slett skikkelig, skikkelig godt.

Kalvefilet med rosettkål og rødvinsaus
Kalvefilet med rosettkål og rødvinsaus

Så var det ostene da. På tallerkenen lå tre stykker, en epoisse, en mont d’or og en chevre. Det var tydelig ikke helt enkelt å holde styr på, for jeg måtte hjelpe servitøren med hva som var hva når det gjaldt ostene. Fra min side får de cred for å våge å servere en såpass sær ost som epiosse i en fast meny, men jeg blir ikke overrasket om andre vil kunne være mer lunkne til dette valget.

Franske oster
Franske oster

Desserten i kveldens meny var tarte tatin, eller epleterte som det gjerne også kan kalles på norsk. Eplene var gjennomtrukket av karamell, mens bunnen hadde med en sprø og fin konsistens. Personlig synes jeg det går utover friskheten i eplene med når de bader i slike mengder sukker, men det er nå en gang slik en tarte tatin skal være. Som tilbehør ble det servert eplesorbet og bringebærsorbet, der begge var superbe i konsistens, men kunne godt hatt litt mer intensitet i fruktsmaken. Bilde glemte jeg visst på denne retten, men presentasjonen var ikke utpreget spektakulær.

Jeg var nå gjennom hele menyen, men under sterk tvil fant jeg ut at jeg hadde lyst på en dessert til. Dermed ble en sjokolademousse bestilt og den ble servert med bringebær og romiskrem. Selve moussen var kanskje vel kompakt, og inne i den dukket det opp en halvkule på mørk sjokolade. Også denne halvkulen hadde en konsistens som var litt så som så, den var både hard og kornete. Men der selve moussen var litt anonym i sjokoladesmaken hadde denne halvkulen en dyp og rik sjokolade med en utpreget smak av røde bær. Iskremen var god, uten å skille seg spesielt ut verken i den ene eller andre retningen.

Sjokolademousse
Sjokolademousse

Med prisnivået Oro Restaurant har lagt seg på er det nærliggende å sammenligne litt mot Statholdergaarden hvor prisene både på den 6-retters menyen og a la catre er nærmest identiske. Men noen Michelinstjerne vil det ikke bli av dette her, til det er prestasjonene for ujevne. Likevel synes jeg Oro har fått vel hard medfart i anmeldelser i dagspressen, for maten her har faktisk mye bra ved seg.

På mange måter var jeg egentlig godt fornøyd når måltidet var over, men. Ja det var virkelig et men her, og det var servicen. Jeg har i dette innlegget bevisst valgt å tone ned den delen av restaurantbesøket, men noe må sies for det var faktisk ganske ille. Skal man betale over to tusen kroner for et måltid holder det rett og slett ikke med servitører som leser etikettene på vinflaskene før de går ut til bordet, ikke aner hva slags oster man serverer eller som ikke kan svare på selv enkle spørsmål rundt mat og vin. I løpet av måltidet ble episodene mange, selv om kun et fåtall av de er nevnt her. I forhold til service hadde hele besøket hadde et skjær av komikk over seg, som Oro Restaurant ikke burde være stolte av. Hvis de har hatt besøk av noen Michelin-inspektør i 2015 må de ha fått bakoversveis av kunnskapsnivået ute i spisesalen.

I sum leverer Oro Restaurant ganske bra mat, selv om prisen kanskje er vel stiv. Men det skal også nevnes at de ikke går av veien for å benytte eksklusive råvarer som perigord-trøffel, foie gras og bellota-skinke. På Oro holder man fortsatt liv i den klassiske restaurantmaten hvor inspirasjonen kommer fra fransk kjøkken i langt fremfor det nordiske.

Siden mitt besøk har Oro satt ned prisene noe. De har kuttet ost fra den faste menyen og tar i dag 895,- for dagens femretter. Jeg er spent på hvordan denne omleggingen vil slå seg ut for besøket på Oro. Det kan se ut som det er vanskelig for Næss å finne en profil for Oro som gir en bærekraftig drift. Samtidig har han en egen evne til å kludre til sine egne konsepter, både med endringer og merkelige utspill i media. Som potensiell gjest er det lett å bli litt forvirret på hva egentlig Oro ønsker å være og hva man kan vente seg av et besøk der. Mitt besøk besto imidlertid av ganske bra mat, men dessverre av veldig ufaglærte servitører.