Hva er nå Pjoltergeist?
NB! Pjoltergeist stengte dørene i begynnelsen av juni 2018!
Besøkt: 22.11.2014
Adresse: Rosteds gt 15b, 0178 Oslo
Hjemmeside: http://www.pjoltergeist.no/
Det er ikke alltid man vet hva man går til. Slik var det definitivt da vi bestemte oss for å feire broderens bursdag på Pjoltergeist. En facebookside og en hjemmeside utformet som en blogg med siste oppdatering for nærmere et halvt år siden, var ikke mye å lene seg på for å undersøke hva slag spisested vi egentlig hadde bestemt oss for å gå på. Selv hadde jeg vel ett nyss om at det var asiatiskinspirert, uten at det i seg selv burde være nok til å trigge interessen min. Men servitørene på Bon Lio hadde skrytt av det de holdt på med like rundt hjørnet, og det var vel med på å overbevise om at stedet var et besøk vel verdt.
Dermed ble det til at vi skulle ta en tur innom en lørdagskveld sent i november. Jeg fikk i oppgave å skaffe oss et firemannsbord og siden Pjoltergeist ikke har noen mailadresse fikk jeg ikke ut fingeren før onsdagen før. I julebordsesongen er det sjeldent noe sjakktrekk å være sent ute med bordbestilling, noe som resulterte i venteliste og et hint på telefonen om at det ofte var avbestillinger på lørdagene. Heldigvis hadde telefonstemmen rett, og på fredag formiddag fikk vi tilbakemelding om at de hadde et bord til oss dagen etter klokken ni. Samtidig fikk vi beskjed om at ved bordbestilling var vi nødt til å gå for full meny til 695,-, og oppfordret til å varsle om eventuelle allergier.
Vi kom på slaget og fikk tildelt et lite firemannsbord nær inngangen. Støyen i lokalet var overveldende, men det var likevel trangt nok mellom bordene til at det også var vanskelig å unngå å overhøre samtalene på nabobordet. Hva de snakket om husker jeg ikke, og interesserte meg gjorde det neppe heller. Men litt plagsom må jeg innrømme at all støyen var.
Første rett på bordet var en fermentert grønnsakssuppe. Suppen ble servert kald og inneholdt eple og chili. Sistnevnte gjorde suppen litt sterk, mens eplebitene tilførte en syrlighet til suppen. Likevel synes jeg ikke smakene satt som et skudd, og i min bok ble dette aldri mer enn helt greit.
Rett nummer to var en akkarsalat med cashewnøtter, akkar, gulrot, lime, vårløk og koriander. Ved siden av kom det to merkelige boller med akkarfyll. Hva selve bollene besto av fikk jeg dessverre ikke med meg, og strengt tatt husker jeg ikke hvordan de smakte heller. Over salaten lå det det tynne skiver av noe servitøren forklarte var bonito. Dette var visstnok en slags makrellfisk som var tørket, fermentert og røkt og deretter høvlet i tynne skiver. Så vidt jeg kan forstå er dette noe som brukes i det japanske kjøkkenet, og for min mer europeiske gane var dette et nytt bekjentskap. Salaten som lå og badet i en syrlig lake, gjorde visst nok at de tynne flakene med bonito rørte på seg ,og det så nesten ut som retten var levende. Jeg har rett og slett vanskeligheter med å gjengi hvordan dette smakte. Salaten var ganske syrlig, mens fisken hadde en svært konsentrert og kraftig smak. De rare, ukjente bollene husker jeg ikke hvordan smakte, men i følge notatene mine synes jeg det hele var godt. Så da får jeg vel stole på det.
Neste rett var en tartar på vågeval. Denne ble servert med sticky rice, soyasaus og sesamfrø. Til nå var dette helt klart beste rett. Hvalen har en kjøttaktigig konsistens og dette smakte fantastisk. Retten hadde vel et japansk preg, og er det slik mat de serverer der borte tar jeg gjerne neste ferie på den kanten.
Før neste rett fikk vi et tilbud av servitøren. Trøffelssessongen i Alba var akkurat startet og huset kunne tilby hvit albatrøffel som et tilbehør til neste rett for et pristillegg på 125,-. Noen lar seg lett friste av den slags, så det ble trøffel på hele gjengen. Retten for øvrig skulle være posjert egg, potetsticks, potetpure, blomkål og parmesanbuljong, nå også overdrysset med revet hvit trøffel. Nok en gang fikk vi en veldig god rett. Kanskje ingen stor overraskelse da trøffel og egg er en kombinasjon som sjelden feiler, og trøffel og potet gjør seg heller ikke bort. Egget var perfekt posjert med flytende plomme, og potetsticksene var knasende sprø. Potetpureen var fløyelsmyk og smakte delikat sammen med den hvite trøffelen. Enste komponenten jeg hadde litt å utsette på var buljongen som jeg synes var et hakk for salt. Samtidig ble den fint balansert både av potetpure og eggeplomme, så retten fungerte absolutt bra.
Etter egg og trøffel var det klart for en kjøttrett. Hestetartar kalte servitøren det, men la også til at den var lett stekt. Det som lå på fatet foran oss var på ingen måte det jeg forbinder med tartar. Hestekjøttet var verken skrapet eller kvernet, derimot var det grovhakket og deretter stekt lett i panne slik at kjøttet fortsatt var mer eller mindre rått. De grovhakkede kjøttbitene svømte i en blanding av løyrom, rømme og hakket rødløk. Ved siden av kom en bolle fulle av fritert svinefett, eller baconcrisp for oss som er vel bevandret i dagligvarebutikkenes avdeling for friterte grønnsaker. Tanken var at vi skulle ta et flak crisp og fylle på med tartarblandingen. En merksnodig kombinasjon egentlig, men velsmakende var det absolutt.
Så kom det en hel haug med fat og skåler på bordet. En bolle besto av diverse ulike salatblader. I tillegg kom det en skål med pulled pork og en med oksehaleragu. I tillegg kom det skåler med fermentert kål, pimientos, tørket ansjos, chilimajones, en asiatiskinspirert BBQ-saus, koriander, thaibasilikum, sticky rice, chilisaus og sikkert enda mer. Så var det meningen at man skulle ta seg et salatblad og komponere sin egen «taco». Strengt tatt er jeg ikke veldig begeistret for retter der det er meningen at gjester skal søle og grise med alskens råvarer, for nettopp kombinasjonen man velger er jo avgjørende for hvordan det smaker. Og når jeg går ut for å spise er det jo nettopp fordi en kokk skal kunne dette bedre enn meg. Samtidig må jeg innrømme at resultatet ble veldig godt. Jeg unngikk for så vidt de merkeligste kombinasjonene man kunne lag, men det er mulig at fermentert kål med chilimajones og ansjos vil fungere like godt som oksehaleragu med pimientos. Jeg er dog usikker på om alle mulige kombinasjoner vil være optimale, men hva vet vel egentlig jeg?
Desserten er muligens det jeg husker vagest fra denne kvelden. Til nå hadde mange av rettene blitt servert på fat, men til desserten fikk vi hver vår dype skål foran oss. I den lå det i bunn litt kondensert melk. Over den lå det tynne fyrtikkstaver fra grønne epler, en yoghurtiskrem og revet mørk sjokolade. Notatene mine sier ikke et ord om hvordan det smakte, og det gjør dessverre ikke hukommelsen min heller. For syns skyld velger jeg å anta at det smakte sånn ganske godt, kanskje omtrent terningkast fire. Eller terningkast fem om du heller vil det!
Det er mye ved Pjoltergeist jeg skulle ønske var litt annerledes. Greia med mumietrolltallerkener og lignende blir litt krampeaktig påtatt. Måten å servere retter fra fat hvor man selv skal komponere maten gjør at det blir ganske tilfeldig hva maten til slutt smaker. Maten kjøkkenet serverer er også ganske lagt fra hva jeg er vant til å spise. Samtidig var det mye her som smakte veldig godt. Jeg skulle ønske kjøkkenet var hakket flinkere til å beskrive rettene, særlig siden det var såpass mye, i alle fall for meg, ukjente råvarer. Men for all del, maten her står seg bra den, selv om jeg ikke fikk med meg hver minste detalj i hva jeg faktisk spiste.
Til slutt noen ord om selve blogginnlegget, for dette var ikke en helt enkel omtale å skrive. Det er en god stund siden besøket og notatene mine viste seg å være av svært variabel kvalitet. Hukommelsen er nok heller ikke hele tiden på topp. Samtidig driver Pjoltergeist med et merkelig hybridkjøkken, der de asiatiske innslagene for meg var ganske fremmede. Summen av alt dette er at noen av rettene er tynt omtalt, og enkelte steder kan det være at man må ta noe av detaljene med en klype salt. Men det jeg i alle fall husker godt er at vi alle var godt fornøyd i det vi forlot Pjoltergeist, og at dette er et sted som absolutt er verdt et besøk.
