Brasserie Le Sud i Lyon

Besøkt: 01.01.2015
Adresse: 11 Place Antonin Poncet, 69002 Lyon, Frankrike
Hjemmeside: http:// www.nordsudbrasseries.com

Med kun to kvelder til disposisjon i Lyon måtte det prioriteres hardt i hva man skulle man skulle spise. Og når den ene kvelden allerede hadde en bordbestilling hos legendariske Paul Bocuses mattempel utenfor byen, var det naturlig å velge seg et klassisk lyonsk bouchon. Problemet var bare det at det var første nyttårsdag, klokken allerede seks på kvelden og vi hadde ikke reservasjon noe sted. Redningen ble også denne kvelden Bocuse. Det viste seg heldigvis at hans brasserie Le Sud var åpen også på denne helligdagen og lå ganske nær hotellet.

Le Sud er altså et brasserie under Paul Bocuse- paraplyen. Til sammen har han startet opp fire stykker og de har fått navn etter den geografiske beliggenheten til hvert sted. Vi gikk altså for det sydlige stedet. Siden Bocuse er involvert er stedet selvsagt nevnt i Guide Michelin, men noen Bib Gourmand har de ikke klart å oppnå. I Gault Millau derimot har de blitt tildelt en av fem mulige kokkehatter.

Menyen på Brasserie Le Sud består av tradisjonelle franske retter, og man kan velge mellom a la carte og en fastsatt treretters meny. Det vil si, også treretteren har noen valgmuligheter og man kan velge blant to forretter, to hovedretter og fem desserter. Vi gikk for denne menyen, og da kostet maten omtrent 33 EUR/pers.

Vi er i Frankrike, og her finnes menyen som seg hør og bør kun på fransk. Det gjør det selvsagt litt vanskeligere å vite hva man bestiller, men det er også litt av sjarmen med å spise i Frankrike. I et land som lager delikatesser av nær sagt alle dyrets deler kan det fort by på overraskelser selv om man i menyen har klart å tolke seg fram til hvilket dyr man spiser. Kalv kan fort vise seg å være kalvenyrer og kylling kan godt være kyllinglever. Dette gjør at et måltid i Frankrike ofte er uforutsigbare og at maten slettes ikke alltid er slik man har sett for seg. For meg er dette noe av sjarmen, selv om jeg gjerne skulle kunnet litt mer fransk.

Til forrett valgte jeg å gå for suppe. Jeg irriterte meg lenge over at jeg ikke klarte å gjenkjenne smaken, men konkluderte til slutt med at det måtte være kastanjesuppe. Og det viste seg å være i nærheten, for ved hjelp av Google har jeg funnet ut at det var en squashsuppe med kastanjer. Suppen var i alle fall svært fyldig, og smakte skikkelig godt. På fargen å dømme må det ha vært mer kastanjer enn squash i suppen, og det var slik jeg opplevde at det smakte også. I suppen var det moste biter av kastanjer i tillegg til stekte krutonger. Her var det lite finesse, men så lenge det smakte godt holder det i massevis for meg.

Hovedretten ble for min del bressekylling. Kyllingen var stekt og ble servert med gratinerte poteter og champignonfrikasse. Presentasjonen var definitivt av det rustikke slaget, her var det lite jåleri. Tallerkenen var overfylt av kyllinglår, poteter sopp og saus. Dessverre var kyllingen på grensen til å være tørr, trekker inntrykket ned. Da hjelper det ikke at potetene var kjempegode. Dette var helt greit, men heller ikke mer.

Så var det desserten da. Jeg har i mange år hatt et anstrengt forhold til den klassiske desserten rom baba. Første gang jeg smakte det var hos Ristorante Arnolfo for nesten ti år siden, og Gaetano Trovano var selv ute og helte stolt på rikelig mengder med rom over babaen. Problemet var bare det retten, som mest av alt minnet om sukkerbrød dynket i rom, ikke smakte særlig godt. Nå tenkte jeg tiden var moden for å sjekke om det er meg eller Arnolfo som var problemet den gangen og gikk derfor for denne klassikeren. Den gangen hadde jeg ingen blogg, men her kan du lese om et annet besøk hos Arnolfo fra sommeren 2014.

Rom babaen ble servert med pisket krem, vaniljesaus og frisk frukt samt romflasken på bordet. Vaniljesausen hadde fin smak av vanilje, passe tykk konsistens og var ikke for søt. Pisket krem er vel ikke noen stor favoritt hos meg, men fløten var perfekt lettpisket. Selve babaen var vel akkurat slik jeg husket den, og det skal mer enn en skvett Havana Club Añejo Especial for å gjøre dette til noe å trakte etter. Det er bare å konkludere med at dette ikke smaker meg spesielt, og neste gang tar jeg heller et glass med bar rom.

Det er ganske enkelt å oppsummere dette måltidet. Maten er jevnt god, men imponerer ikke nevneverdig. Hadde det ikke vært for Bocuse-navnet er jeg ganske sikker på at stedet hadde hatt langt færre gjester. Neste gang jeg besøker Lyon satser jeg nok heller på bistromat på et av byens Bouchons, og da tror jeg maten vil være minst like bra. Antakeligvis bedre.