Besøkt: 05.12.15
Adresse: Jordaenskaai 7, 2000 Antwerpen, Belgia
Hjemmeside: http://www.docks.be/
Opprinnelig var planen for kjæresten min og meg å ta en førjuls-helgetur til Brussel, men når plutselig trusselnivået ble satt til høyeste nivå med unntakstilstand og stengte t-baner, gikk vi for lillebror Antwerpen i stedet. Om valget var noe tryggere har jeg ikke tenkt til å drøfte her, men jeg antok at det var gode muligheter for å fråtse i sjokolade der også.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre så mye bordbestillinger, selv om jeg sjekket litt hva Antwerpen kunne by på av kulinariske alternativer. Jeg hadde søkt opp ulike Bib gourmand restauranter i byen, men alle var fullbooket et par dager før avreise. Siden jeg på forhånd ikke hadde booket noe bord, var det et lykketreff at det var mulig å få seg et bord på Docks Café. Strengt tatt visste jeg ikke annet om stedet enn at de var innehavere av en østersbar og en Bib gormand i Guide Michelin. Det første var av mindre interesse denne lørdagskvelden, men det siste pleier å være en god indikator på at man har ganske god mat i vente.
Vi ankom Brasserie Dock’s cafe presis klokken åtte og havnet i en kø med andre som hadde bestilt bord til samme klokkeslett. Etter et par minutters ventetid hadde endelig en servitør anledning til å snakke med oss og viste oss veien til bordet vårt ved regelrett løpe opp trappen til andre etasje hvor bordet vårt befant seg.
Vi fant oss til rette ved bordet og like etter kom servitøren med menyen. Deretter forsvant han og dukket opp en time senere. Okey da, det var sikkert ikke en hel time, jeg tok ikke akkurat tiden, men ventetiden var uansett godt over hva man bør forvente av noe som helst sted som serverer mat.
Menyen på Brasserie Dock’s var en snodig blanding med både franske og italienske retter, samtidig som for eksempel dim sum også var å finne der. Selv om det spriket litt i flere retninger fikk vi nå etter hvert bestilt, og da var det igjen duket for en solid ventetid før det kom noe mat på bordet.
Jeg hadde valgt å gå for terrin van Bayeux som skulle serveres med toast og en urtesaus. Etter litt googling her hjemme har jeg forstått at Bayeux er en fransk svinerase, og for så vidt også et tettsted i Normandie. Svineterrinen skulle serveres med salat, urtesaus og en toast.
Terrinen besto av grove biter og hang ganske dårlig sammen. Terrinen smakte ganske godt, selv om noen av de største bitene med fett ble i voldsomste laget. Urtesausen var litt bitter, men gjorde strengt tatt ikke så mye ut av seg. Salaten derimot var ikke så anonym. Hva den strengt tatt inneholdt er jeg ikke sikker på, men en av ingrediensene smakt som sjøgress. Smaksmessig ble dette litt snodig, uten at det ble noen fullstendig katastrofe av den grunn. Men i sum var retten egentlig ikke noe mer en skikkelig midt på treet, og sånn sett en liten skuffelse
På hovedretten hadde valget falt på grillet filet av rådyr. Denne skulle serveres med høstens garnityr, mandelkrokett og peppersaus med einer. Høstens garnityr skulle vise seg å være kokte rosenkål og et bakt eple fylt med tyttebærsyltetøy.
Dessverre ble det ingen stor opptur på hovedretten. Kjøttet, som var bestilt medium, var vel godt stekt og var ikke egnet til å imponere noen som helst. Rosenkålen var greit tilberedt, men ganske uspennende. Og heller ikke mandelkroketten fikk meg til å heve øyenbrynet det grann. Rettens mest positive innslag var det bakte eplet med tyttebær, som ga retten et frisk og syrlig bidrag. Men det var ingenting i denne retten som ikke kunne vært gjort på et hvilke som helst hjemmekjøkken i et hvilke som helst familieselskap. Ok, kanskje ikke tante Petra hadde tatt seg flid med å pynte med en stor stilk med bladpersille.
Etter hovedretten var vi usikre på om vi skulle gidde å gå for dessert, for vi synes servicen var usedvanlig treg, klokken begynte å bli mye og vi hadde tenkt til å ta en runde blant julebodene utenfor som stengte klokken elleve. Men som den søtmomsen jeg var insisterte jeg på at en dessert måtte vi rekke, klokken var jo fortsatt ikke passert ti. Fra dessertkartet plukket jeg meg ut en moelleux au chocolat «Callebaut», uten at jeg hadde helt klart for meg hva jeg hadde i vente.
Det som kom ville nok jeg kalt en sjokoladefondant. Ikke fordi jeg er mer bevandret i franske uttrykk enn kjøkkenet, men simpelthen fordi dette var veldig nær de sjokoladefondantene jeg har spist. Nysgjerrigper som jeg er, så måtte jeg gjøre et kjapt Google-søk for å finne ut forskjellen mellom moelleaux og fondant. Ved hjelp av en franskspråklig side og Google-translate ble jeg enda mer forvirret, for de sjokoladefondantene jeg har fått servert har aldri lignet på disse.
Men nok dessertteori, denne moeleauxen var flytende inni og smakte bra. Tilbehøret var noen fileter av appelsin og en vaniljeis som var helt på det jevne. Det skal godt gjøres å feile med denne smakskombinasjonen, og det gjorde de da heller ikke. Dette var godt, og kanskje den eneste av kveldens retter som holdt et brukbart nivå.
Når vi hadde spist opp og omsider betalt hadde det gått over tre timer siden vi ankom. Hadde dette vært et bevisst valg fra vår side hadde det selvsagt vært problemfritt, men denne kvelden føltes det stort sett som vi ventet på servitøren hele tiden. Og det er på dette grunnlaget jeg påstår at her tar de andvent på alvor, for maken til ventetid er det sjelden jeg har opplevd.
Brasserie Dock’s må være den skrøpeligste Bib Gourmand-restauranten jeg har spist på. Servicen her var ekstraordinært treg og maten lå godt under hva man bør forvente. Hvordan Gault Millau har tildelt denne restauranten 14/20 poeng og Guide Michelin en Bib Gourmand er for meg et mysterium. Nå kan det bli lenge til neste gang jeg er i Antwerpen, men jeg er helt sikker på at det blir enda lenger til jeg kommer til å befinne meg hos Brasserie Dock’s igjen.
