Uncategorized

A Fuego Negro – En dessert utenom det vanlige!

1551 views
Et kranie omgitt av jordEt kranie omgitt av jord

Besøkt: 07.08.2015
Adresse: Calle 31 de Agosto, 31, 20003 Donostia, Gipuzkoa, Spain
Hjemmeside: http://www.afuegonegro.com/

Det er første sommerdag i dag, så det er på tide å riste av seg forrige sommer. Fjorårets ferietur var en reise fra Lisboa til San Sebastian, og det var pintxos som skulle stå i fokus når vi nådde baskerturen. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om våre besøk på en del av de andre pintxosbarene vi besøkte i San Sebastian, men for A Fuego Negro hadde vi holdt av kvelden og valgt å bestille bord.

Om menyen på A Fuego Negro er pintxos eller kun om det er en ordinær meny med småretter skal være usagt. Skillet blir noe flytende og jeg har uten noen spesiell grunn valgt å omtale alle serveringene som retter. De serverer for så vidt pintxos i ordinær forstand også, men hvis man skal bestille bord er man nødt til å velge en meny til 40 €. Dermed var det bare å lene seg tilbake å se hva kjøkkenet hadde tenkt å utsette oss for.

Vi startet med en skål med ulike syltede grønnsaker. Hvitløk, oliven, gulrot, pimientos var lagt på eddik, og sluttresultatet smakte også ganske mye eddik. Helt greit i og for seg, men jeg har vært borte i mange kjøkken som får mer spennende resultater av sylting enn dette.

Syltede grønnsaker
Syltede grønnsaker

Rett nummer to var fritert potetskrell som skulle dyppes i en bravasaus. Brava er en pikant, tomatbasert saus som de fleste som har spist tapas sikkert har møtt på. Denne sausen var hakket mer pikant enn jeg har fått tidligere, men god var den likevel. Potetskrellet var sprøtt etter friteringen og fungerte ypperlig som snacks.

Potetskrell
Potetskrell

En reke ble servert med en myk ferskost og frosne erter. Dessverre var dette en litt smaksløs rett, selv om den hadde fine teksturer.

Reke og ferskost
Reke og ferskost

En liten smultring var tredd ned på en stående pinne. Det vil si, noen smultring var det ikke, men fritert blekksprut som først var kokt i blekksaus. Dette gir meg en gyllen anledning til å ta et oppgjør med en råvare som må være veldig oppskrytt, i alle fall serveres det på mange topprestauranter rundt om kring. Men hva er egentlig greia med blekk? Det smaker jo rett og slett ikke særlig godt, og det er nærliggende å tro at det er den kule effekten av svartfarge som frister kjøkkensjefer til å ta det i bruk. Men så enkelt kan det heller ikke være, med en haug med trestjerners restauranter som benytter det så må det jo være noe jeg ikke fatter. Den beske blekksmaken gjorde som den pleier, nemlig å trekke med seg råvaren til en døll greie som mest av alt smaker beskt.

Fritert blekksprut
Fritert blekksprut

Så var det oliven, noe jeg normalt synes er veldig godt. Men dette var ikke naturelle oliven da disse hadde blitt fylt med en fluid gel av vermut. En litt merkelig kombinasjon for meg, men likevel fungerte det helt greit.

Oliven og vermut
Oliven og vermut

Hittil hadde rettene vært litt så som så, kanskje med unntak av potetskrellet. Men det ville være for galt om det som normalt anses som et avfallsprodukt skulle være kveldens beste rett, så det var på tide at A Fuego Negro begynte å imponere litt. Det gjorde de for så vidt på den neste retten som var en iskrem på krabbe. Det høres jo kanskje litt snodig ut, men den milde krabben gjorde seg utmerket i frossenutgave.

Krabbeis
Krabbeis

På denne retten har jeg notert meg ett eneste stikkord og det er jellyfish. Og når jeg i tillegg sliter med å huske retten, og kun har et bilde å forholde meg til kan jeg enten gjette på hva det smakte og skrive i vei eller bare si «sorry, dette kan jeg ikke si noe mer om». Jeg velger det siste alternativet dessverre, men jeg skulle gjerne husket hvordan dette smakte. Men slik ser så det i alle fall ut:

Manet
Manet

Grønn bønnesalat var presentasjonen av neste rett. Men fullt så enkelt var det likevel ikke for til salaten av de grønne bønnene ble det servert biter av saltet tunfisk og revet sort oliven. I tillegg lå de oppå en saus bestående av poteter, hvitløk og mandler. Bønnene var crispy, mens sausen var mild og med like mye smak av mandel som potet. Likevel kunne sausen minne vichysoisse og den fungerte fint sammen med bønne. Minst like fint fungerte den sammen med den salte tunfisken og totalinntrykket var at dette var en solid rett.

Bønnesalat
Bønnesalat

Det var litt tunfisk i forrige rett, men kjøkkenet hadde tydleigvis mer igjen av den. Okey, denne var ikke saltet da. Derimot hadde de benyttet den til å lage en slags tartar av blant annet tunfisk og vannmelon. Det hele var krydret med litt revet appelsinskall. Resultat var en frisk, liten sommerrett.

En slags tunfisktartar
En slags tunfisktartar

Neste var grønnsaksstuing med ibericomergue. Det de kalte stuing var bakte grønnsaker som aubergine, asparges, squash, løk, gulrøtter med mer, og var strengt tatt ikke all verdens spennende. Det som derimot er spennende er hva i all verden ibericomergue er for noe, for det er et ord som er skrevet i notatene mine og som jeg ikke aner hva er, eventuelt skulle vært.

Grønnsakstuing
Grønnsakstuing

Det begynte å bli mange retter og de kom tett. Neste rett var lammekjake med sjøgress. Ofte skjønner jeg ikke helt greia med sjøgress, men jeg har for lengst innsett at det må være meg det er noe galt med for det benyttes på et utall av restauranter. Dette var en helt ok rett, men heller ikke så mye mer.

Lammekjake
Lammekjake

Stekt og marinert vaktel, servert med syltet rødløk og gressløk. Nok en helt grei rett, til og med hakket spenstigere enn lammekjakene, men likevel følte jeg at det ble hakket for ordinært til at jeg klarte å bli veldig begeistret.

Vaktel
Vaktel

Første dessert var appelsinfileter marinert i vermut, vermutgranite og skiver av oliven som trolig har ligget i sukkerlake. Søte var de i alle fall. Det kan være meg det er noe galt med, men jeg har ofte problemer med desserter med mye bitterhet. Slik var det også her, og for meg dominerte vermut kraftig over appelsin og oliven. Dette er etter de fleste målestokker en utradisjonell ide, men og selv om det i seg selv kan være prisverdig nok var det lite ved dette resultatet som fungerte ved denne.

Appelsin, oliven og vermut
Appelsin, oliven og vermut

Det skulle vise seg at det var kveldens siste rett som stjal mye av oppmerksomheten. Foran oss kom det et fat med masse jord laget av sjokolade. Gjemt delvis under jorden stakk en hodeskalle frem, et kranie som var laget som et sukkerskall. Fancy, tenkte jeg og gjorde meg mentalt klar til å spise. Det var da servitørinnen tok og kakket i stykker krainet og løftet vekk en del av de knuste kraniebitene.

Under skulle det vise seg å ligge mer godsaker, og til syne kom både en hjerne, to øyne og nese. Hjernen var en jordbærmousse, drapert med jordbærsaus slik at riflene i hjernehinnen kom bedre til syne. Øynene var to stykk sfærer, men de husker jeg dessverre ikke hva var laget på. Men selv om jeg ikke noterte meg smaken på disse, så har detaljer ved utførelsen definitivt festet seg.  Sfærene var laget av tre ulike flytende komponenter, som antakelig på grunn av ulik viskositet og tyngdetetthet gjorde at de dannet pupiller i øynene. Nesen besto av en quenelle med colasorbet. Desserten var ganske god, men den var likevel kulere enn den var fantastisk. Men noen ganger er det gøy å bli med show off også, særlig når det er så gjennomført som her.

Et kranie omgitt av jordEt kranie omgitt av jord
Et kranie omgitt av jord
Og slik er det på innsiden...
Og slik er det på innsiden…
Detaljert utforming av hjerne og øye
Detaljert utforming av hjerne og øye

Når alt skal oppsummeres var egentlig ikke måltidet på A Fuego Negro veldig spennende og det var en god del retter som var relativt intetsigende. Noen retter var også bra, men uten å imponere storveis. Og når man har begrenset med tid i en kulinarisk by som San Sebastian jo er, føler jeg at kvelden kunne vært benyttet bedre. Samtidig er den siste desserten deres såpass kul at det føles ikke bortkastet allikevel.