La Roche le Roy – Under pari

Besøkt: 29.04.2016
Adresse: 55 Route de Saint-Avertin, 37200 Tours, France
Webside: www.rocheleroy.com

Jeg har allerede skrevet innlegg om en av restaurantene vi var innom på vår guttetur I Loire, nemlig La Tour i Sancerre. Men vi oppholdt oss ikke bare i Sancerre, vi var også to netter i Tours. Mest for å smake litt vin hos Domaine Huet i Vouvray, men vi skulle selvsagt forsøke å få oss noe bra mat her også. Valget falt på La Roche le Roy, som ligger rett utenfor Tours.

På La Roche Le Roy er Alain Couturier er kjøkkensjef. Det har ikke vært lett å finne så mye informasjon om ham, men han er I alle fall elev hos Charles Barrier, en tidligere trestjerners chef med restaurant i Tours og en av de som regnes som grunnleggerne av Nouvelle Cuisine, sammen med navn som Paul Bocuse, Jean Delaveyne, Michel Guerard, Troisgros-brødrene og Alain Chapel. Restauranten har tre kokkehatter i Gault Millau og har hatt en stjerne i Michelinguiden i et tosifret antall år.

Etter en kort taxitur fra sentrum av Tours ble vi sluppet av utenfor en bygning som nærmest ligner litt på et slott. Det var ingenting å utsette på eksteriøret i alle fall. Vel innenfor brukte vi ikke så lang tid på å avgjøre at vi skulle ha menyen Carte Blanche, en femretter overraskelsesmeny til 75 €.

Det startet med to kanapéer, en toast med ost og skinke og en jeg overhode ikke husker hva var. Deretter vi vi en større appetittvekker i form av en gulrotsuppe med karve. Der de første ikke gjorde mye ut av seg, var suppen derimot ganske vellykket. Den var mild og god, selv om den gjerne kunne hatt litt mer intensitet og kraft i smaken for min del.

Tre små kamskjellmuskler kom servert i hvert sitt skjell. De var stekt i overkant lenge og var i grenseland til å være seige. Under skjellene lå en slags salat på fennikel og stangselleri, mens det hele var smaksatt med chili og ingefær. Kamskjell er jo nær sagt alltid godt, men denne retten imponerte ikke nevneverdig. Men selv om Alain Couturier opprinnelig er skolert i et klassisk fransk kjøkken, har han nok i denne retten hentet noe inspirasjon lenger øst. Dessverre fungerer det bare sånn passe.

Rett nummer to viste seg å være havabbor og var langt nærmere et klassisk fransk kjøkken. Fisken var bra tilberdt og ble servert med en svært god champagnesaus og rikelig med sprøstekt chorizo. I tillegg ble det servert noe de kalte «blettes» og beskrev som en slags salat, men som de ikke hadde noe engelsk ord for. I følge internettet er det bladbete, men det er en grønnsak jeg ikke har kjennskap til. Beten hadde en litt grøtete konsistens og virket overkokt, men det kan godt være at det er slik den skal serveres. Noe visuell perle var retten så visst ikke, men det smakte uansett ganske bra. For min del var det sausen som gjorde denne retten, med sin runde smak og luftige konsistens gjorde den seg godt sammen med den den hvite fisken.

Andebrystet, som var kveldens hovedrett, imponerte ikke. Brystet var i overkant hardt tilberedt og de medfølgende potetene var ganske dølle. I tillegg til de småkjipe potetene som ble servert ved siden av var det også stekt shiitakesopp som var greie nok. På plussiden skal det også nevnes at sellerirotpuréen og den søtlige reduksjonen av en saus som fulgte med var ganske godt. Likevel oppleves dette som under pari når det severes overstekt kjøtt og en såpass lite raffinert rett på en restaurant hvor forventningene er høye.

Man spiser sjelden en meny på en restaurant i Frankrike hvor det ikke inngår oster. På La Roche Le Roy hadde serverte de en krem på brillat-savarin, servert med fiken, hvalnøtt, drue og en blandet salat. Resultatet ble sånn skikkelig midt på treet. Det smaker helt greit, men hvis man ikke får til noe mer spennende enn dette ved å tilberede ost, kan man like gjerne servere ost fra tralle. Det fungerer helt fint!

 Til dessert hadde La Roche Le Roy satset på ananas, i kombinasjon med marengs, karamell, vaniljesaus og bakverk. For meg som er moderat glad i ananas var det kanskje et dristig valg, men det kunne selvsagt ikke kjøkkensjef Couturier vite. Han hadde nå uansett laget i stand en rett med bakt, karamellisert ananas med karamellsaus, en sprø karamellisert plate, krem og noen druer som var i ferd med å bli rosiner. På siden av tallerkenen var det en marengskrone med en kule ananasis.

Ananas er i seg selv søtt nok, og dynker du den i karamell blir den selvsagt enda søtere. Resultatet var at den naturlige syrligheten i ananas druknet i en klissete sødme som ikke hadde tilstrekkelig syrlighet til å balansere dette. Rett nok trakk iskremen litt i riktig retning, men det hjalp dessverre ikke stor. Det største problemet med denne desserten var ikke at jeg bare er sånn passe glad i ananas, men at retten var svært ubalansert og altfor søt.

Til slutt ble det kaffe og petit four. Den besto av blant annet av en madeleine, marengs og en tør sjokoladekake toppet med krem. De smakte omtrent akkurat like spennende som de så ut. Det ble ikke akkurat slåsskamp rundt bordet for å sikre seg godbitene.

Kjøkkensjef Alain Couturier har bakgrunn i Nouvelle Cuisine, og selv om det nok er noe modernisert har han nok likevel halvannen fot i dette kjøkkenet fortsatt. Men der gamle mestere som Bocuse og Guerard leverer veldig bra mat, samme hvor gammeldags det måtte være, er La Roche Le Roy ikke i nærheten av å være like vellaget og velsmakende. Dette ble mer en opplevelse av et satt og uinspirert kjøkken som leverte litt halvhjertet mat. Tidvis er det godt, men flere av rettene her er godt under det jeg forventer fra et kjøkken med en stjerne.

Det har dessverre vist seg at det å spise på enstjernes restauranter i Frankrike ikke er noen garanti for de store matopplevelsene. La Roche Le Roy er ikke direkte dårlig, men forventningene mine er definitivt høyere enn de leverer. Med to middelmådige i sekken fra vår mat- og vintur i Loire, har jeg allerede spilt inn at neste tur må gå til Alsace. Får jeg viljen min der går turen til Jean George Kleins Villa René Lalique og da føler jeg meg trygg på at i alle fall maten skal levere solid.