Uncategorized

Gordon Ramsay – TV-stjerne eller superkokk?

755 views
Kveite, fingerlime og ras el hanout

Besøkt: 24.03.2017
Adresse: 68 Royal Hospital Rd, Chelsea, London SW3 4HP, UK
Webside: https://www.gordonramsayrestaurants.com/restaurant-gordon-ramsay/

Jeg har allerede skrevet ett innlegg om min nylige London-tur, om en middag på Dinner by Heston. Den andre reservasjonen jeg hadde på turen var hos en annen britisk kjendiskokk, en fyr ved navn Gordon Ramsay. Nå driver han en bøtte med ulike steder, men det var altså hans hovedrestaurant i Hospital Road som var stedet for vår lunch denne formiddagen.

Marianne poserer (litt motvillig) ved inngangspartiet
Marianne poserer ved inngangspartiet

Som jeg skrev i Dinner by Heston-innlegget hadde Gordon Ramsay soleklart vunnet duellen mellom dem om kjendisstaus, da Marianne kun hadde hørt om Ramsay av de to. Personlig er jeg egentlig ikke så glad i kjendiseriet, og liker best at kjøkkensjefene er å finne på eget kjøkken fremfor på tv-skjermen. Likevel følte jeg at tiden var moden for å gi Gordon Ramsay en sjanse.

Ramsay startet med å studere hotel management som nittenåring på North Oxfordshire Technical College. Deretter jobbet han på Wroxton House Hotel i Banbury, etterfulgt av The Wickham Arms i Oxfordshire. Etter å ha hatt en affære med kona til sjefen på sistnevnte sted gikk turen videre til London. Her var han innom flere ukjente restauranter før han etter hvert begynte hos Marco Pierre White på Harveys. Harveys hadde den gang to stjerner i Guide Michelin og Ramsay jobbet der i årene 88-91. Deretter ville Ramsay fordype seg i det franske kjøkkenet og fortsatte karrieren hos Albert Roux på Le Gavroche.

Etter perioden med Roux gikk turen til Paris, hvor han først jobbet på Guy Savoy og deretter på Jöel Robuchons Jamin. Begge hadde tre stjerner hos Michelin og til sammen jobbet Ramsay tre år i den franske hovedstaden. I 1993 flyttet han tilbake til London og nok en trestjerner kunne settes på cv’en, denne gangen Pierre Koffmann og La Tante Claire. Deretter ble det en ny tur innom Marco Pierre White, denne gangen som både kjøkkensjef og medeier på Rossmore. Det ble raskt en stjerne, og i 1997 kom stjerne nummer to. Men så ble det konflikt krangel med investorer og han forlot skuta året etter.

Så i 1998 åpnet han sin egen restaurant i Hospital Road, finansiert av sin daværende svigerfar. Lokalene tok han over etter en av sine tidligere arbeidsplasser, La Tante Claire i Hospital Road. Han gjorde seg veldig kjapt bemerket og hanket inn tre stjerner allerede i 2001, etter kun tre års drift. Kjendiskokker, særlig de som er mye eksponert på tv, har en tendens til å ikke styre så mye på eget kjøkken. De siste årene har kjøkkenet blitt styrt av Clare Smyth, men hun forlot Ramsay høsten 2015 for å starte egen restaurant (som forventes åpnet sommeren 2017). I dag er det derfor Matt Abé som har ansvaret som kjøkkensjef, mens hovmester Jean-Baptiste Requien tar seg av kontinuiteten med sine 18 år ute i restaurantens spisesal.

Hos Gordon Ramsay har man flere menyer å velge mellom. Til lunch tilbyr de en treretter hvor man kan velge mellom tre forretter, tre hovedretter og tre desserter til 65 EUR. Ellers tilbyr de Menu Prestige 145 EUR, som inneholder en del av hans mer kjente retter, en vegetarmeny til 145 EUR og en sesonginspirert meny til 175 EUR. Jeg vinglet litt mellom den Seasonal inspiration menu og Prestige menu, men valgte nå å gå for sistnevnte. Så da var det bare å sette seg godt til rette og se om man kunne la seg forføre av en skotsk hissigpropp, eller i alle fall folkene hans.

Det begynte med en appetittvekker. Ett egg hvor toppen var sirlig skåret av var fylt med en blanding av eggplomme, potetmoussoline og perigordtrøffel. Dette er velkjente smakskombinasjoner som det knapt går å feile med, og det gjorde da kjøkkenet heller ikke. Det ble en velsmakende, myk og delikat start på måltidet.

Egg, potet og trøffel
Egg, potet og trøffel

Første rett i måltidet var terrrin på foie gras med grønt eple, nepe, brønnkarse og røkt andebryst, stekt brioche. Jeg fikk ikke med meg så mange detaljer rundt denne retten, men Gordons foie gras imponerte ikke stort. Det smakte i og for seg helt greit, men jeg har fått servert ganske mange varianter som har satt dypere spor enn denne. Som for eksempel den jeg spiste på Bareiss i fjor, og i en foie gras duell mellom Ramsay og Lumpp ville sistnevnte vunnet ti av ti ganger.

Foie gras, eple og nepe
Foie gras, eple og nepe

Så kom det som ble presentert som en av husets signaturretter, og som visst nok hadde stått på menyen så lenge hovmester Requien hadde jobbet der. En ravioli fylt med hummer, sjøkreps, laksepurè, basilikum og koriander lå på tallerkenen. Før den kom dit hadde den blitt posjert i en skalldyrbisque. Til raviolien ble det servert en reduksjon på bisquen og en velouté på oxalis og gjøkesyre.

Strengt tatt er jeg tilhenger av at hummer og sjøkreps tilberedes noe lettere enn det som ble gjort her. Likevel var dette en svært velsmakende rett med harmonisk smakskombinasjon, som jeg veldig gjerne skulle spist igjen og igjen.

Ravioli med laks, hummer og sjøkreps
Ravioli med laks, hummer og sjøkreps

Et stykke kveite kom sammen med kongekrabbe, fingerlime og en saus på fiskekraft infusert på ras el hanout. Hvis dere, som meg, ikke vet hva ras el hanout er, så er visst det en nordafrikansk krydderblanding. Selve fisken var ypperlig tilberedt og svært saftig i kjøttet. Som i raviolien kunne jeg godt hatt litt mindre varmebehandlet kongekrabbe, men det gjorde seg ikke bort likevel. Sausen var frisk, lett syrlig og smakte ganske mye rose. Akkurat som med raviolien, leverte kjøkkenet en rett som leverte veldig bra på smak.

Kveite, fingerlime og ras el hanout
Kveite, fingerlime og ras el hanout

På kjøttretten hadde vi fått valget mellom due og lam. Marianne hadde valgt å gå for lam, mens jeg hadde holdt en knapp på due. Duen kom som et stekt bryst og en confit på låret. Videre fulgte stekt foie gras og en intens saus basert på dueskrogene. Legg til klementin, lavender og en purè på fennikel så har du hovedtrekkene i dueretten.

Resultatet ble en gjennomført bra rett, som likevel leverte et par hakk svakere enn raviolien og kveiten. Det var på ingen måte dårlig, men skilte seg heller ikke særlig ut i noen spesiell retning. Det er fristende å si at dette var en rett det går tretten på dusinet av, vel å merke på særdeles gode restauranter i utgangspunktet. Og da er det som regel veldig bra likevel.

Due, foie gras,fennikel og klementin
Due, foie gras,fennikel og klementin
Mariannes lam
Mariannes lam

I menyen hadde vi valget mellom en suppe på mango og pasjonsfrukt eller ost, og vi hadde valgt det siste. Jeg ga servitøren en beskjed om min begeistring for blåskimmeloster og ba ham lage et passende utvalg på 4-5 oster. Resultatet ble en stilton, en roquefort og to oster jeg ikke husker hva var. Som tilbehør fikk vi tilbud om noen druer, ut over det var det intet. Intet galt med det, men det hadde ikke vært meg imot om det tilbud om noe med mer intens sødme som match mot blåskimmelostene.

Cheese!
Cheese!
More cheese!
More cheese!

Til predessert kom det en liten morter på bordet. Morteren var iskald og oppi lå det frysetørket sitronverbena, sitronmelisse og en blomst ved navn moringa. Dette skulle vi selv morte til et finkornet pulver, og deretter ble det tilsatt en sorbet på lime og bitter lemon. Deretter skulle man blande urtepulveret og sorbeten sammen. Predesserten ble en syrlig liten sak og selv om urtene ga et fint tilskudd til smakskombinasjonen ble det likevel ikke så veldig spennende.

Predessert
Predessert

Hoveddesserten var en sitronparfait. Strengt tatt synes jeg det var et litt merkelig valg med tanke på at også predesserten var basert på sitrusfrukter, men bortsett fra det var jeg spent på resultatet. Parfaiten kom i prismeform og var omkranset av en sirkulærformet sukkeranretning. Oppå parfaiten kom en yoghurtsorbet på sauemelk. På tallerkenen for øvrig var det sprøytet små dæsjer av fluidgel på bergamott.

Kombinasjonen av syrlig sitron mot yoghurtsorbeten var ikke veldig ulik ideen bak en klassisk sitronterte med marengs. Rett nok var ikke sorbeten så klissete søt, men dertil var heller ikke sitronparfaiten like syrlig som en ordinær sitronkrem. Det som helt klart løftet retten var innslaget av bergamott, og isolert sett var denne fluid gelen rett og slett veldig god.

Sitron, bergamott og yoghurt
Sitron, bergamott og yoghurt
Petit four III
Petit four III
Petit four II
Petit four II
Petit four I
Petit four I

Forventningene mine til hva Ramsay, eller i alle fall crewet hans, skulle by på var nok noe begrenset. Ikke at jeg ventet meg noen katastrofe, men jeg så ikke akkurat for meg at jeg kom til å få mitt livs måltid. Det gjorde jeg da heller ikke, men i sum synes jeg likevel de leverte ganske bra. Foie gras og dessertene var nok de svakeste rettene, mens raviolien og kveiteretten leverte solid. Det er slettes ikke sikkert jeg kommer til å gjøre et nytt besøk hos Gordon Ramsay, men det er nok mest et resultat av at London har så mye annet å by på i matveien. Sånn sett ble dette måltidet litt å krysse av i listen «been there, done that», men det var nå en et ganske hyggelig besøk uansett.

Leave a Response