Besøkt: 01.04.2017
Adresse: Parkveien 64, 0254 Oslo
Webside: http://aymara.no/
Jeg pleier å være kjapp med å komme meg ut på restaurant hver gang Marianne er bortreist, men jeg er ikke alene den slags. Nylig skulle en kamerat være alene hjemme, med samboer og barn ute av syne en hel helg. For småbarnsfedre gjelder det tydelig å bruke anledningen så han lurte på om jeg var gira på å finne på noe den lørdagskvelden. Å finne på noe, havner veldig fort på noe matrelatert, og til slutt fant vi ut at det skulle bli en tur på Aymara på oss.
For meg var dette mitt første besøk på Aymara, og strengt tatt har jeg ikke spist mye latinamerikansk mat heller. Så her var jeg på både upløyd mark og usikker grunn. Men selv om jeg nok er ganske europeisk anlagt i ganen, prøver gjerne ut nye ting når anledningen byr seg.
Vi hadde hele kvelden til disposisjon, så vi fant fort ut at det var like greit å gå for husets femretter. Aymaras femretter er basert på a la carte-menyen, der en av hovedrettene er fast, mens de fire andre også velges fra den samme menyen. Vi gjorde hver våre mer eller mindre kvalifiserte valg og så var måltidet i gang.
Det er virkelig ikke mye jeg kan om latinamerikanske kjøkken, men jeg visste i alle fall at jeg måtte spise ceviche. Dermed var valget av førsterett enkel. Jeg har spist ceviche en del ganger tidligere, men da på litt steder med en mindre tydelig profil på kjøkkenet. Cevichen ble omtalt som husets signaturrett og ble laget på dypvannsfisken isgalt. Fisken var blandet sammen med leche de tigre, som hvis jeg har oppfattet det riktig er den syrlige laken som gjør ceviche. Ellers fulgte både blant annet rødløk, mais, søtpotet, puffet svinesvor, chili og koriander i retten. Det kan godt hende at det er akkurat slik en perfekt ceviche skal tilberedes, men for meg ble dette i drøyeste laget med syrefest. Det var i og for seg godt, men likevel synes jeg det hele druknet vel mye i lime.
Jeg hadde ikke engang fått med meg hva jeg bestilte på rett nummer to, men det skulle vise seg å være en potetkrokett. Ikke fulgte jeg særlig med på presentasjonen heller, men ifølge menyen fulgte det tonkatsusaus, ajii amarillo og hvit kimchi. Nå har slettes ikke jeg stålkontroll på det latinske kjøkkenet, men her var det tydelig at man hentet en del inspirasjon fra øst også. Kimchi stammer så vidt jeg vet fra koreansk kjøkken, mens tonkatsusaus er en japansk barbecuesaus. Selve potetkroketten var laget på mandelpotet og var tilsatt västerbottenost og hadde en deilig myk kjerne og et sprøtt ytre. Tonkatsusausen var lett pikant og kimchien ga potetmassen litt syrlighet å jobbe med. Dette var en veldig bra potetkrokett, i følge med for meg litt ukjente smaker.
Den enste faste retten i denne femretteren var en komposisjon på tre varianter av gulrot. En av variantene var purè på karamellisert gulrot, en annen var syltet gulrot og den siste var glacet og grillet gulrot. Til retten fulgte svart hvitløk, sprøtt kyllingskinn, marcona mandler og estragon.
Igjen var retten litt pikant, men på ingen måte påtrengende. Det var en bra variasjon i gulrot-komponentene som ga mer kompleksitet i smaken av hovedråvaren enn man ofte finner i retter basert på en enkel grønnsak. Det til tross havner ikke denne retten i toppsjiktet av grønnsaksaksretter, og jeg synes de rettene der man har rendyrket renhet og intensitet i råvaren har levert bedre enn denne. Men det skal likevel presiseres at dette på ingen måte var en dårlig rett, jeg har bare satt de opp med andre veldig sterke retter.
Som rett nummer fire hadde jeg valgt meg dagens fangst, som servitøren opplyste at var torsk. Torsken var ovnsbakt og servert med en saus på ananas og chili, mint, basilikum og bakt tomat og chips på kassava. Sausen var søtlig, syrlig og litt pikant og jobbet ypperlig sammen med basilikum- og mintbladene. Torsken var også bra tilberedt og kledde i aller høyeste grad tilbehøret sitt.
Jeg har ikke peiling på om avokado er en vanlig dessertingrediens i latinsk kjøkkken, men det var i alle fall på menyen hos Aymara. Jeg ga det sjansen og fikk servert en dessert med en krem på hvitsjokolade og avokado. Den ble servert med en iskrem på ferskost og lime, karamellisert hvit sjokolade, lime curd og marengsplater. Resultatet ble en dessert som hadde god balanse mellom syre, sødme og fedme, og som var smaksmessig veldig vellykket.
Ved kveldens ende satt jeg igjen med et blandet inntrykk, selv om det meste var ved Aymara var positivt. Selv om jeg ikke alltid hadde helt kontroll på hva jeg spiste, smakte det stort sett veldig godt. Dessuten var piscoene vi drakk til slutt supre drinker som jeg gjerne kommer til å ta en tur innom for å innta flere av. Det trekker dog litt ned at servicen til tider er litt ufokusert. Vi hadde for eksempel rukket å spise opp første rett før servitøren oppdaget at vi ikke hadde fått drikken vi hadde bestilt til retten. Det tok oss også minst tjue minutter å få regningen da vi skulle gjøre opp og komme oss av gårde. I sum leverte Aymara bra mat, men de har noe å gå på når det gjelder presisjonen i serveringen.
