Besøkt: 08.04.2018
Adresse: 27 Rue Malar, 75007 Paris, Frankrike
Webside: http://lamijean.fr/
Jeg har allerede skrevet ett innlegg fra min siste Paristur, nemlig om lunchen på Epicure. Men på fire dager rekker man mer enn en lunch, og vi rakk både afternoon tea på Le Dali, middag på Le Cinq og Le Chateaubriand i tillegg til nevnte Epicure. De nevnte burde jo alle sikre solide matopplevelser, men det som i ettertid har brent seg inn som et av de sterkeste var likevel Chez L’Ami Jean.
Det var i utgangspunktet Hellstrøm og Truls Svendsen som først gjorde meg oppmerksom på stedet. Hellstrøm pleier jo å ha nese for kvalitet, men samtidig var jeg litt skeptisk. At Hellstrøm har mange gode kontakter i Paris tviler jeg virkelig ikke på, men derfra til å få innpass til å dra inn et tv-team for at en komplett amatør skulle begynne å røre på kjøkkenet med gjester til stede, ja der innbilte jeg meg at veien kunne være lang. Man kødder nemlig ikke med franske kokkers yrkesstolthet, så hva slags sted som tillot dette følte jeg meg ganske usikker på.
Det som egentlig overbeviste meg var Opinionated About Dining sin liste over European Gourmet Casual. En liste jeg strengt tatt knapt har kikket på før, men siden jeg gjenkjente en del navn fra tidligere gode spiseopplevelser håpet jeg Chez L’Ami Jean også kunne by på et godt måltid. Likevel var forventningene moderate, for jeg visste lite om stedet jeg nå skulle til.
Jeg visste som sagt ikke så mye om Chez L’Ami Jean, men noe fakta har jeg lett fram i ettertid. Mannen som styrer kjøkkenet er Stéphane Jégo. Sånn jeg har forstått det jobbet han tolv år under Yves Camdeborde (i dag Le Comptoir du Relais) på La Régalade før han i 2004 starte opp sin eget spisested i Chez L’Ami Jean. Han kan derfor greit plasseres i den franske bistronomie-kategorien, en kategori jeg strengt tatt ikke har altfor mye kunnskap om. Men man lærer heldigvis litt hver dag, så muligens vil det bildet fylle seg ut en mer i framtiden.
I det vi ankom ble vi møtt i døren av folk på vei ut, avvist på grunn av fullbooket restaurant og manglende reservasjon. Heldigvis hadde vi vært kloke nok til å sikre oss bord i forkant. Inne var det en hektisk stemning, nesten på grensen til lett kaotisk, og vi ble møtt med et spørsmål om vi kunne vente i ett minutt. Det kunne vi jo gjerne, og hva annet skulle vi egentlig ta oss til hvis de for øyeblikket var opptatt.
Restauranten var stappfull og bordene sto tett i tett. Da den korte ventetiden var over og vi fulgte servitøren til det som skulle være bordet vårt, måtte han lirke det frem slik at Marianne kunne krype inn til plassen inne ved veggen. Menyene kom kjapt på bordet, skrevet på fransk som de gjerne er i dette landet. Min fransk begrenser seg til noen få råvarer, så det er slettes ikke alltid jeg vet helt hva jeg bestiller. Men servitøren snakket godt engelsk og vi tok hans anbefaling på «Paleron de Baeuf grillé confit» (80 €/2 pers) som han beskrev som en av husets spesialiteter. Og siden vi tydeligvis stolte på ham tilbød han seg selvsikkert å ordne forrett til oss også, uten å røpe hva han måtte ha i tankene. Vi ga ham tillitten og håpet det ville bli bra.
Da forretten kok på bordet viste det seg at servitøren hadde valgt meg vaktel. Den kom i følge med blant annet rødbeter, kastanjer og bokhvete. Fuglen var stekt og glasert, og fremsto som godt håndverk. Likevel ble det smaksmessig litt tamt og jeg var ikke helt overbevist om at dette skulle bli skikkelig minneverdig.
Også på hovedretten hadde altså fått en anbefaling fra servitøren, noe som hadde resultert i at vi nå fikk fat med et stort stykke langtidsstekt oksekjøtt fra øvre delen av bogen. Rett før han kom småløpende ut fra kjøkkenet med fatet hadde de toppet det med en håndfull tørkede oreganokvister og satt fyr på dem med gassbrenneren. «Det lukter som marihuana», kommenterte servitøren. Det korrekte svaret burde selvsagt vært å si at det aner jeg ingenting om, men det var ikke til å komme bort fra at servitøren faktisk hadde et poeng.
I tillegg til kjøttet lå det bakte rotgrønnsaker og stekesjy i bunnen av fatet. Ved siden av fulgte det en separat skål med potetpure. Der forretten ble litt småkjedelig var denne hovedretten derimot en smaksbombe. Kjøttet var usedvanlig mørt, men selv om det nærmest falt i fra hverandre bare man hvilte øynene på det var det fortsatt tekstur igjen i kjøttet. I tillegg til å være mørt var kjøttet også proppfullt på med smak. Grønnsakene var kanskje litt i overkant hardt bakt, men samtidig gjorde det at de hadde fått maksimalt med smak ut av både grønnsaker og sjy.
Dette var nok altfor rustikk til at man kunne fått det servert på en stjernerestaurant, men selv om Chez L’Ami Jean kun er belønnet med en plakett av Michelin er det lenge siden jeg har fått servert mat som har smakt så fantastisk godt som denne hovedretten.
Til dessert hadde jeg valgt å gå for en sjokoladedessert, uten at jeg hadde helt klart for meg hva. Det viste seg å være ulike sjokoladekomponenter som en krem på mørk sjokolade, et skum på melkesjokolade og en biscuit av mørk sjokolade. I tillegg var det appelsin, nøtter og noen små porøse kjeks som nærmest forsvant i munnen. En eller flere av komponentene skulle også være smaksatt med tonkabønner, men jeg som ikke engang er sikker på om jeg kjenner smaken av tonka, klarte aldri å plassere den. En godt gjennomført dessert som fulgte opp i den samme rustikke stilen som de foregående rettene.
Jeg var en svært fornøyd gjest da jeg gikk ut døren på Chez L’Ami Jean den kvelden. Og selv om både vaktel og dessert leverte helt fint, så var det hovedretten som virkelig gjorde måltidet for min del. Det er noe eget ved de anledningene man får servert virkelig god mat uten at forventningene egentlig er der. Dette var en av de anledningene, og jeg blir ikke overrasket om jeg havner på nytt besøk hos Chez L’Ami Jean neste gang jeg måtte befinne meg i Paris.
